Velge og vrake i løyper

Med temperaturanslag på rød side for Osloområdet i helga var det tryggest å komme seg lenger inn i landet, til litt kaldere vær og litt mere snø.

Straks på toppen av Spåtind 1414 moh.

Uansett er det mye å velge i av ulikt terreng og skiløyper i dette landet. Det gjelder bare å bli kjent, prøvegå hvor løypene fører deg hen, og ikke minst finne plasser å parkere.

Fine turer både i nærløypene fra Bakkebygda og innover Finndalen, og topptur til Spåtind på en helt vindstille dag. Dem er det ikke så mange av i høyfjellet.



Søndag viste termometeret -4 grader, men føret var ekstremt glatt grunnet underkjølt regn. Også jeg ble glasert i løpet av timene i sporet. Lite folk og flotte løyper fra Bakkebygda til Krokvassfjellet.

Krokvassfjellet

Det er noe eget med timene etter en lang skitur; fylt med behagelig slitenhet i hele kroppen,  behov for stadig inntak av mer mat og drikke, og når en har fått på seg tørre klær og fyrt opp, da er det ro i sjela resten av den kvelden.

Rolige forhold uten startnummer

Scooterløypa som går over Grimsvatnet

God plass i mange spor for oss som ikke gikk med startnummer i Holmenkollmarsjen i dag. Mange forlot toget på Stryken, men også flere enn jeg har sett noen gang fra Grua.
Noen minusgrader i Oslo på morgenkvisten, men fønvind ved ankomst Grua. Litt vrient føre mht. feste, men ikke verre enn at det gikk framover uten å få krampe i kjeven. En del rusk i spora etter kraftig vind, og snøfall fra trærne ned i løypene ga stedvis litt glatte og isete spor.

Sol og plussgrader, såpass at lua måtte kastes i bakkene opp fra Svartbekken.

 

Manahelg på løypekryss og tvers

Varma opp til skihelg med en mediumlang skitur fredag fra Hammeren om Kobberhaughytta - Kikut - Rottungen. Lite folk, ja veldig lite folk, flotte spor og rubbeski.

Østre Aurtjern. Soria Moria i det fjerne?

Ved Spålen

Har lovet meg selv å aldri ta skibussen mer, men i et snev av iver fredag hadde jeg meldt meg på skibussen fra Ringkollen lørdag. Skulle være miljøvennlig å ta t-banen opp til Sognsvann og skibussen.  Fornøyd og ute i godt tid stempla jeg t-banebillett, men noen t-bane til Sognsvann hadde ikke tenkt til å komme, så da løp jeg hjem igjen og tok bilen. Ulempen var da at jeg måtte ende opp på Sognsvann igjen. Og å gå på ski ved Sognsvann er noe jeg ikke frivillig gjør.
Fra Ringkollen fikk jeg gå i ensom majestet i traseen om Nysetra, over Mosjøen, ned Bjørnputtdalen og forbi Sinnerdammen. Ved Spålen traff jeg to personer, men vi skiltes i første løypekrysset der jeg skulle ta løypa om Sandbekkmana til Vesle Sandungen. Her hadde det ikke gått mange skiløpere etter siste snøfall, så det ble noen tunge 7 km, men veldig vakkert da sola begynte å trenge seg på over Høgflaka.
Folk sto det mengder av på Kikut da jeg kryssa tunet, ellers lite folk i løypene, med unntak av siste biten på Gamle Ankervei til Sognsvann.



The proof; kjentmannsposten ved Daltjuvmana

Søndag ville jeg gjerne se Daltjuvmana igjen og kjøre den artige løypa ned retning Stålmyra. For å ha en retrettmulighet når jeg måtte ønske så starta jeg fra Skar i stedet for å ta toget nordover og gå hjemover. Først til Fortjern og Gørja, så over Kalvsjøen, ned til Fløyta og over til Delebekken.  Deretter forbi Trehjørningen, kryssa løypa ved Stålmyra og opp til Daltjuven. Da var jeg dyktig sliten,  før jeg kunne returnere med mange fine nedoverbakker. Lite folk i løypene også denne dagen, men jeg har aldri møtt så mange i løypa mellom Trehjørningen og Daltjuvmana. Alt er relativt. Først ved Rottungen på vei tilbake til Skar traff jeg på løpere som perler på ei snor.

Da var det bare plass til en sofa resten av den helga.