Det snør!

Men høstløvet holder stand på bakkenivå

Siste utesykkeltreningstur i 2010?

Siste treningsøkt på sykkel i 2010 mon tro? I motsatt fall må jeg kle på meg mer varme klær på ekstremitetene. Lurer forøvrig på hvordan de som nå kler seg med dunjakke har tenkt å kle seg når de 20 kalde kommer.

Ser ut til at løypeunderlaget for skispor er gjort klar fra Skar til Øyungen. Fylt på med sand og planert med tung maskin på skogsbilveien.

Catwalk i marka - Demningen ved Øyungen

Høsten rimer

Rim i gresset,

kald og klar luft som trekker pusten før vinteren kommer ruslende i kåpe 

og legger nytt vegg-til-veggteppe. 

Hytteplanmila - høstens vakreste eventyr

Hytteplanmila er høstens vakreste eventyr for de som liker det løpende.
Å løpe gjennom Nordens Provence i kald og klar oktoberluft som skjærer i lungene, med en sol som varmer blåhvit hud, og en arrangør som til slutt forsyner deg  med rosinboller og kaffe som restitusjonsføde; ja det er en flott og helhetlig opplevelse for kropp, og litt for sjela. Ringerikingene kan det med å arrangere løp med god stemning!

Med 10 kilometer'n fra Oslo maraton friskt i minne, men ute av beina, var ambisjonen å få en pallplass i en av de flotteste klassene; kvinner i starten av 40-åra. Med Kirsten Marathon Melkevik på startstreken i min aldersklasse så skjønte jeg imidlertid at det kunne bli langt vanskeligere enn jeg optimistisk hadde tenkt. Men, når jeg først hadde tatt turen så var det bare å legge i vei og la det stå til.
Fikk en optimal start før løpet med å finne en garderobe som nesten ingen andre hadde funnet, så her var det godt med plass og et fint sted å være rett før start. Lue, votter, buff, kort tights og lange strømper; jo det føltes helt passe ut. Det var rim i gresset men sol i sinne.



På huet inn i mål
(foto: www.mosjonisten.com)

 Ingen problemer underveis, men måtte gi tapt i en spurtduell siste bakken da frokosten var på vei opp.
Kom meg allikevel inn på ny personlig løyperekord og 2. plass bak K. Marathon Melkevik i min klasse. En overraskende god plassering (på meg altså, ikke Marathon Melkevik. Hun slo meg tross alt med 7 minutter og 21 sekunder).

Hvor mange boller jeg inntok etter løpet mista jeg tellinga på, men det begynte å nærme seg én pr avløpt kilometer.

Synes jeg igjen har fått bekrefta at alternativ trening duger best, så jeg fortsetter med en lett blanding av  husmortrim (ikke nedsettende ment!), sirkeltrening, intervaller, sykling og løping (og snart ski). Og ikke minst turene uten andpust eller svetteperler. Med alderen blir nok de turene der mye viktigere.

Toppidrett?

Leser i en herværende dagsavis om en norsk proffspiller i det nederlandske fotballaget Heerenveen, og får bekreftet min mistanke om de nokså moderate treningsmengdene til fotballspillere på eliteplan, jamfør andre idretter. (Ikke dermed sagt at det er mengde som teller, eller at det er meningsfullt å sammenlikne ulike idretter, men allikevel interessant). Fotballspilleren ble forresten solgt til Heerenveen for omlag 20 millioner kroner.
Gutten trener to timer hver dag, men en av dagene er det to treningsøkter (oi da).
I fotball kalles dette for toppidrettsutøver.
I andre idretter kaller utøvere med liknende treningsmengder seg  for mosjonister, og knapt nok det.
I rettferdighetens navn bør vi vel ha i mente at gutten trener målbevisst for å bli best (antar jeg), mens mosjonister trener ut fra andre og kanskje mer helhetlige formål for seg selv...?  Og de har gjerne jobb eller skole i tillegg.
Millionene kommer ikke løpende med joggesko.

Fint å sykle, kaldt å stanse

Langs Helgeren

Kald  og klar høstluft er nydelig å sykle i, men å stå stille, om det så bare er for å spise noen rosiner, er veldig kaldt!

Bemerkelsesverdig færre syklister i marka en lørdag i oktober i forhold til mai. Nå går antakelig Birkebeinerne æljhufs i en eller annen motbakke og har pynta opp stua si med smørestativ, klare til å glide skia med tusenkronersedler på boks.



Ørfiske i oktoberlys



Bislett zoo?

Min filosofi er at det går så lenge det går. Derfor fortsetter jeg nå med stor iver og lyst med langintervallene på Bislett stadion 1-2 ganger i uka. Selv om jeg er tilhenger av å løpe i skogen eller langs en vei så er det noe tiltrekkende og vakkert over en løpebane i water, med synkrone lengder og svinger rundt det hele, og fine hvite streker. Harmonisk på mange måter.
Som regel er det god plass og lite liv når jeg løper intervaller på Bislett.
Men denne ettermiddagen var det fotballtrening for et herrelag (juniorer?) på kunstgresset innenfor løpebanene. Jeg ble både forjamsa og forundra over spillernes og trenerens kommandorop, lydnivået og alle de dyriske utropslydene. Et lydnivå som mer virket som en øvelse i markering av revir, og av et desibel som tydeligvis overdøv det noen av løperne hadde i øret.
Nå har ikke jeg jeg overvært kvinnefotballtrening på en kvinnealder, men dette er kanskje helt vanlig i lagidretter; at man skriker til hverandre som om liv sto på spill?