Bislett zoo?

Min filosofi er at det går så lenge det går. Derfor fortsetter jeg nå med stor iver og lyst med langintervallene på Bislett stadion 1-2 ganger i uka. Selv om jeg er tilhenger av å løpe i skogen eller langs en vei så er det noe tiltrekkende og vakkert over en løpebane i water, med synkrone lengder og svinger rundt det hele, og fine hvite streker. Harmonisk på mange måter.
Som regel er det god plass og lite liv når jeg løper intervaller på Bislett.
Men denne ettermiddagen var det fotballtrening for et herrelag (juniorer?) på kunstgresset innenfor løpebanene. Jeg ble både forjamsa og forundra over spillernes og trenerens kommandorop, lydnivået og alle de dyriske utropslydene. Et lydnivå som mer virket som en øvelse i markering av revir, og av et desibel som tydeligvis overdøv det noen av løperne hadde i øret.
Nå har ikke jeg jeg overvært kvinnefotballtrening på en kvinnealder, men dette er kanskje helt vanlig i lagidretter; at man skriker til hverandre som om liv sto på spill?