Grønn glede

Sommeridyll i Nordmarka.

Så grønt at det skjærer i øynene.

Duggfriske dufter som kjemper sansenes kamp med humla som suser motordur i øregangen.

Myggen, knotten, kleggen og vepsen er en annen dans.

Morgenkaffe på trammen med firfisla som selskap og med utsikt til skogens himmelsk lange trær. 

Vestmarkrittet - variert og vakkert

Jeg måtte prøve igjen. Det var fristende å oppleve barndomstraktene på sykkel og Vestmarkrittet er heller ikke en avskrekkende distanse med sine 45 kilometer. Dog har dette rittet atskillig flere og lengre terrengpartier enn feks Raumerrittet. Jeg hadde sett videoen fra løypa i forkant og syntes ikke det så veldig kronglete ut i terrengpartiene.
Og med et nytt Hutchinson-dekk på bakhjulet hadde jeg håp om å få bedre grep enn jeg hadde i Raumertråkket.

Strategien var å gå steinhardt ut i oppoverbakkene fra Føyka og opp til Borgen. Det er oppover og bortover som er min definitive styrke. Det som på 1970- og 1980-tallet opplevdes som  veldig lange og harde oppoverbakker var nå redusert til mindre bratte og kortere forseringer. Det er mye som forandrer format når øynene blir voksne.
Bakkene gikk strålende og så bar det inn i skauen. I min pulje ble det raskt slik at mange gikk av sykkelen i de bratteste sipartiene. Det passa meg veldig bra. Tapte ikke mye på å gå. Dessuten var stipartiene stort sett så smale i hele løypa at det var vanskelig å komme forbi hverandre om man ikke vill ha seg en ekstra tur ut i lyngen. De smale stiene medførte noe høyt stressnivå for når du hører det kommer noen bak deg som har mye større fart enn deg og vil fram setter du jo ikke ned tempoet selv om du føler du ikke har kontroll. Og du vil heller ikke trå til side og slippe fram alle for da blir du stående der, lenge. Det var bare å følge perleraden av syklister gjennom skauen og la det stå til.
Generelt mye oppoverbakker og her tok jeg igjen de fleste av de som tok meg igjen i terrenget. Nedoverbakkene var mindre skumle enn i Raumertråkket så det gikk greit unna.
Hadde på meg lange cep-løpestrømper, mest fordi det var kjølig, og jeg ikke vil ha lang bukse på. Men syntes de var svært behagelig å sykle med. Krampa kom først da jeg skulle sykle oppover til parkeringsplassen etter at rittet var ferdig.

Rittet føltes mye lenger enn 45 kilometer, og særlig de siste 2 mila var veldig lange. Men jeg tok meg tid til å drikke denne gangen og det hjalp på innsatsen mot slutten.
Tett med løypeanvisere og Røde Kors-mannskap, og ivrige heiere siste mila gjorde en god jobb for mange tror jeg. Det er utrolig hvor mye ekstra krefter du klarer å hente opp når du blir oppmuntra til å trå til ekstra.
Syntes det gikk veldig bra totalt sett, selv om tiden og plasseringen  ikke ble allverdens å slå i bordet med.

Værmessig hadde rittet alt; Regn, hagl og sol.
Et flott ritt som med rette kan kalles terrengritt. Vakker Vestmark, veldig variert underlag, raske skifter mellom asfalt, terreng og grus, godt organisert og solid bevertning i mål.
En fin dag i skauen! Og denne gangen fikk jeg ikke gnagsår på skuldra etter sykkeltur i Vestmarka.

Raumertråkket - tråkk and trill

Jeg, en terrengsyklist? Og kan en langdistansløper raskt omskoleres til å bil terrengsyklist?
Vel, det var fristende å prøve, nå som jeg etter en kort prosess i vår besluttet å gi landeveissykling på båten.
At jeg kan sykle vet jeg, særlig bortover og oppover. Nedover derimot går det noe langsommere og frykten for å gå på trynet med store konsekvenser er mye større enn farta.
Men, hva med det såkalte terrenget? Uansett er det ikke naturlig å sykle over store steiner og røtter tenker jeg, så det hadde jeg ikke planer om å prøve meg på. Jeg har da vært på sykkeltur før og fått gnagsur på skuldra, så jeg skulle alltids klare å komme meg fram, selv om jeg måtte trille eller bære framkomstmiddelet.
Jeg valgte traseen på 64 km, Raumertråkket, fremfor den hele distansen på 84 (Raumerrittet), ettersom jeg var nybegynner i denne konkurranseformen.

Hva har man med seg på et sånt sykkelritt da? Slanger selvfølgelig. Men om jeg hadde punktert og måtte skifte slange kunne jeg like godt ha spasert til nærmeste servicestasjon. Jeg er ikke nede i 1 minutt på slangesskift ennå. Vi snakker vel nærmere 30.

Sykkelen klarte alle brasene uten uhell. Nishiki Bushwacker kjøpt i 2007 for kr 3.490 er av enkleste sort, men jeg er kjempefornøyd sykkelen (kjøpt hos Oslo sykkelverksted). Felgbremser, kun demping på forgaflene, og ca 13,5 kg tung.
Jeg så rundt meg på startstreken og konstaterte at det nok ikke var en sykkel for under kr 10.000 der, og for å si det slik, det er nok noen som tror at deres egen form stiger når de trer på seg en sånn sykkel. Også ut fra øvrig utstyr å dømme.
Jeg sykla med joggesko, og det er jeg glad for, for det ble mye av og på sykkelen i terrengdelene.
Alle dreiv og fikla med energibars og gud-vet-hva det måtte hete. Det er påtagelig hvor opptatt amatørkonkurransesyklister er av sånne ting,  ift løpere feks. Langdistansløpere kan jo fint klare noen mil med rosinboller og vanlig sjokolade. Jeg registrerer også når jeg er ute og sykler ellers at syklistene som trener drikker veldig ofte. Det gjør heller ikke løpere i samme monn.

Lå delvis i teten den første mila, på asfalten, men jeg var lite kjent i området og syntes det var ubekvemt. Inn i første skogsbilveiområde ble jeg imidlertid tatt igjen, og så ble det  mye "jo-jo-sykling ift de 3 første damene. De tok igjen meg nedover og jeg tok igjen dem oppover og bortover.
Da rittet avslutta med en lang vaskebrettbakke ned fra Hakkim mista jeg mye tid og plasseringer der, og for mye til at jeg fikk tatt det igjen da vi kom til asfalten på Nittedal.
Kom i mål som nr 5 og veldig fornøyd med mitt første terrengsykkelritt.
Hurra for generøs matservering i målområdet. Her var det gratis lapskaus med tyttebær, og pølser.  Men at de ikke solgte vanlig cola men cola light var da en uting. Alle vet at man trenger ekte sukker og fett etter en slik anstrengelse.

Det var en fryd  kjenne blodsmak i munnen, melkesyra som steig gjennom beina og pusten som peip om kapp med hjerterytmen.
Kondisen er intakt selv om løpinga måtte legges på hylla en stund. Det var kanskje den beste opplevelsen med hele rittet.

Men terrengsyklist? Tja...