Vel, det var fristende å prøve, nå som jeg etter en kort prosess i vår besluttet å gi landeveissykling på båten.
At jeg kan sykle vet jeg, særlig bortover og oppover. Nedover derimot går det noe langsommere og frykten for å gå på trynet med store konsekvenser er mye større enn farta.
Men, hva med det såkalte terrenget? Uansett er det ikke naturlig å sykle over store steiner og røtter tenker jeg, så det hadde jeg ikke planer om å prøve meg på. Jeg har da vært på sykkeltur før og fått gnagsur på skuldra, så jeg skulle alltids klare å komme meg fram, selv om jeg måtte trille eller bære framkomstmiddelet.
Jeg valgte traseen på 64 km, Raumertråkket, fremfor den hele distansen på 84 (Raumerrittet), ettersom jeg var nybegynner i denne konkurranseformen.
Hva har man med seg på et sånt sykkelritt da? Slanger selvfølgelig. Men om jeg hadde punktert og måtte skifte slange kunne jeg like godt ha spasert til nærmeste servicestasjon. Jeg er ikke nede i 1 minutt på slangesskift ennå. Vi snakker vel nærmere 30.
Jeg så rundt meg på startstreken og konstaterte at det nok ikke var en sykkel for under kr 10.000 der, og for å si det slik, det er nok noen som tror at deres egen form stiger når de trer på seg en sånn sykkel. Også ut fra øvrig utstyr å dømme.
Jeg sykla med joggesko, og det er jeg glad for, for det ble mye av og på sykkelen i terrengdelene.
Alle dreiv og fikla med energibars og gud-vet-hva det måtte hete. Det er påtagelig hvor opptatt amatørkonkurransesyklister er av sånne ting, ift løpere feks. Langdistansløpere kan jo fint klare noen mil med rosinboller og vanlig sjokolade. Jeg registrerer også når jeg er ute og sykler ellers at syklistene som trener drikker veldig ofte. Det gjør heller ikke løpere i samme monn.
Lå delvis i teten den første mila, på asfalten, men jeg var lite kjent i området og syntes det var ubekvemt. Inn i første skogsbilveiområde ble jeg imidlertid tatt igjen, og så ble det mye "jo-jo-sykling ift de 3 første damene. De tok igjen meg nedover og jeg tok igjen dem oppover og bortover.
Da rittet avslutta med en lang vaskebrettbakke ned fra Hakkim mista jeg mye tid og plasseringer der, og for mye til at jeg fikk tatt det igjen da vi kom til asfalten på Nittedal.
Kom i mål som nr 5 og veldig fornøyd med mitt første terrengsykkelritt.
Hurra for generøs matservering i målområdet. Her var det gratis lapskaus med tyttebær, og pølser. Men at de ikke solgte vanlig cola men cola light var da en uting. Alle vet at man trenger ekte sukker og fett etter en slik anstrengelse.
Det var en fryd kjenne blodsmak i munnen, melkesyra som steig gjennom beina og pusten som peip om kapp med hjerterytmen.
Kondisen er intakt selv om løpinga måtte legges på hylla en stund. Det var kanskje den beste opplevelsen med hele rittet.
Men terrengsyklist? Tja...
Så moro!
SvarSlett