Jeg måtte prøve igjen. Det var fristende å oppleve barndomstraktene på sykkel og Vestmarkrittet er heller ikke en avskrekkende distanse med sine 45 kilometer. Dog har dette rittet atskillig flere og lengre terrengpartier enn feks Raumerrittet. Jeg hadde sett videoen fra løypa i forkant og syntes ikke det så veldig kronglete ut i terrengpartiene.
Og med et nytt Hutchinson-dekk på bakhjulet hadde jeg håp om å få bedre grep enn jeg hadde i Raumertråkket.
Strategien var å gå steinhardt ut i oppoverbakkene fra Føyka og opp til Borgen. Det er oppover og bortover som er min definitive styrke. Det som på 1970- og 1980-tallet opplevdes som veldig lange og harde oppoverbakker var nå redusert til mindre bratte og kortere forseringer. Det er mye som forandrer format når øynene blir voksne.
Bakkene gikk strålende og så bar det inn i skauen. I min pulje ble det raskt slik at mange gikk av sykkelen i de bratteste sipartiene. Det passa meg veldig bra. Tapte ikke mye på å gå. Dessuten var stipartiene stort sett så smale i hele løypa at det var vanskelig å komme forbi hverandre om man ikke vill ha seg en ekstra tur ut i lyngen. De smale stiene medførte noe høyt stressnivå for når du hører det kommer noen bak deg som har mye større fart enn deg og vil fram setter du jo ikke ned tempoet selv om du føler du ikke har kontroll. Og du vil heller ikke trå til side og slippe fram alle for da blir du stående der, lenge. Det var bare å følge perleraden av syklister gjennom skauen og la det stå til.
Generelt mye oppoverbakker og her tok jeg igjen de fleste av de som tok meg igjen i terrenget. Nedoverbakkene var mindre skumle enn i Raumertråkket så det gikk greit unna.
Hadde på meg lange cep-løpestrømper, mest fordi det var kjølig, og jeg ikke vil ha lang bukse på. Men syntes de var svært behagelig å sykle med. Krampa kom først da jeg skulle sykle oppover til parkeringsplassen etter at rittet var ferdig.
Rittet føltes mye lenger enn 45 kilometer, og særlig de siste 2 mila var veldig lange. Men jeg tok meg tid til å drikke denne gangen og det hjalp på innsatsen mot slutten.
Tett med løypeanvisere og Røde Kors-mannskap, og ivrige heiere siste mila gjorde en god jobb for mange tror jeg. Det er utrolig hvor mye ekstra krefter du klarer å hente opp når du blir oppmuntra til å trå til ekstra.
Syntes det gikk veldig bra totalt sett, selv om tiden og plasseringen ikke ble allverdens å slå i bordet med.
Værmessig hadde rittet alt; Regn, hagl og sol.
Et flott ritt som med rette kan kalles terrengritt. Vakker Vestmark, veldig variert underlag, raske skifter mellom asfalt, terreng og grus, godt organisert og solid bevertning i mål.
En fin dag i skauen! Og denne gangen fikk jeg ikke gnagsår på skuldra etter sykkeltur i Vestmarka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar