Det begynte i 1985 og jeg var 15 år. Ryktene gikk om den strenge gymlæreren med de harde gymtimene på Asker videregående skole. Jeg var hverken spesielt lat, feit eller hadde dårlig sportsånd, men jeg var ingen ener på det sportslige området. Kanskje skyldtes det genene? Jeg hadde jo spilt fotball med gutta og gått på ski i hele oppveksten, og attpåtil prøvd meg på lengdeløpsskøyter, men jeg var og ble den som fylte opp baktroppen og nederste delen av resultatlistene.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle komme i den situasjon at jeg fikk en dårlig gymkarakter på videregående skole fordi jeg ikke presterte godt nok, så jeg begynte å jogge. Først to ganger i uka, så tre ganger i uka. Jeg holdt på med "puddingjogg" i omlag 15 år. Jeg skydde konkurranser som pesten, men meldte meg på i Oslo halvmaraton i 2004. Det endte svært godt! Ja så godt at jeg fikk lyst til å løpe mer, trene mer planmessig, og sette meg mål om å løpe raskere i det lange løp. Det har jeg gjort, og resultatene har kommet. Ikke raskt, men tydelig progresjon for hvert år. På 5 år har jeg klart å knipe inn 13 minutter på halvmaraton, jeg har nådd mine magiske mål på 5 km, 10 km og halvmaraton, og jeg har vært tilnærmet skadefri. Jeg har også løpt mine første maratoner, og blitt lagnorgesmester i duatlon (sykkel + løp). I 2009 tok jeg NM-bronse i min aldersklasse i Oslo halvmaraton.
Jeg skriver dette fordi dette er en historie om at varig og jevn trening gir store utslag på lang sikt. Ikke bare mht å prestere, men mest av alt handler det om erfaringen og gleden med å mestre, om viljestyrke og om økt selvtillit og stolthet over fremgang.
Og mens årene har gått har løping blitt mitt opium i hverdagen.
Alder er ingen hindring for å bli en god langdistanseløper, heller tvert i mot!