Her gjaldt det å holde trua på plass, ikke minst før løpet.
Om man føler seg i brukbar form fysisk og vet med seg selv at man kan gjennomføre greit, så er det plasseringa av de mentale byggeklossene på forhånd og under løpet som blir avgjørende for resultatet. Og så handler det veldig mye om å bestemme seg. Jeg vet det høres enkelt ut.
I sluttspurten tar man ut alt. |
Og det ble pers. Med hele 39 sekunder! Stoppeklokka hadde stoppa underveis, så jeg løp kun på "feelingen" av hva som var et forsvarlig, men høyt tempo, uten å stivne eller møte veggen på andre mindre hyggelige måter.
Jeg hadde 39.50 som målsetting. 39.17 var ikke i den enden av 39-tallet jeg hadde turt å begynne å tenke på en gang. Men nå har jeg begynt å tenke på 38-tallet...Det er jo også et vakkert tall.
De nye joggeskoene (Adidas Azero Boston) var knallgode, men satt litt for tett. Men gnagsåra kjente jeg ikke før etterpå. Og hva er vel et gnagsår mot en pers?
Et engasjert og heiende publikum i alle aldre langs hele løypa, og i tillegg levende musikk på flere scener. Det hjelper bra på humøret underveis. Sånt no ha'kke vi her hjemme (om vi ser bort fra VM på ski).
Reportasje på kondis.no
Foto: Fredrik Karlsson Solstafoto.se, Urban Eriksson, Henrik Hedlund, Fredrik Af Jochnick
Du er skikkelig i dytten altså. De 17 sekundene er innen rekkevidde. :o)
SvarSlettGratulerer!