10 for Grete - hilsen Keyserløkka

Det var ”10 for Grete”, hilsen Keyserløkka, 25. september 2011; Tid 39.36

Jeg hadde sett kartet over løypa men jeg var allikevel spent på hvordan traséen ville virke i løpende tilstand. Det viste seg å være en nokså  rask løype, med færre oppoverbakker og svinger enn Sentrumsløpet.

Foto:Adelheid Huuse (http://futtnfart.blogspot.com/)

Dagen starta med hodepine og urven kropp, og ting var ikke som det skulle være, morgenen før et løp. Men, jeg kjente meg allikevel lett og pigg under oppvarminga, og på de første kilometerne. Skjønte etterhvert at jeg hadde starta i et knalltempo da både Mari Brox og Veronica Blom, som er langt raskere (og yngre!) løpere enn meg, løp forbi meg ved 3-4 km. Hadde ikke sjanse til å henge på, og det visste jeg heldigvis, så jeg slapp deres rygger uten å bli stressa. De ble hhv nr 3 og nr 1. Det ble 7. plass totalt på meg og 19 sekunder unna persen, men jeg klarte dagens primære mål; å komme under 40 minutter. Klasseseier også i år, 1 minutt og 23 sekunder bedre enn i fjor. Men det skulle da også bare mangle. Da hadde jeg ikke løpt ei mil på 11 måneder.

Noen kommentarer om arrangementet, med mere...
Atkomsten/ferdselsårene mellom starten og festningsområdet, der man bla. la fra seg bagasjen, var kronglete og ikke intuitiv. De portene man normalt ville gått ut fra, for å gå korteste strekning fra festningsområdet til starten i Kongens gate, var stengt av for folk, så man måtte gå rundt. Dette stressa i hvert fall meg ganske mye, og jeg kom fram til startfeltet kun 10 min før start (mot anbefalt 20 min, og som jeg i utgangspunktet hadde god tid til).

Oslo har fremdeles mye å gå på for å mobilisere publikum til gateløp, selv om det var betydelig bedre i år enn i fjor. Det kan også skyldes at løypa er lagt i mer sentrumsnære områder, og ikke ut på en industriell halvøy, for eksempel. Med start kl 9.45 på tikilometern kan jeg imidlertid forstå at det ikke er mengder med skuleystne ute og rusler. Det var nok for de spesielt interesserte.

I fjor fikk damene rosa t-skjorter og herrene blå. Jeg spurte om å få en blå i fjor, men de fantes da bare i større størrelser enn de som passet meg (altså kun herretilpasset). Det var også herrer som ville ha rosa, men fikk til svar at de rosa var til damene. I år fikk damene lilla og herrene oransje t-skjorter.
Verden går ikke framover akkurat,  når ikke bare akebrett og ski og klær til småunger lages i jente- og guttefarger, men også treningstøy til voksne. Hvor kommer det fra, denne antakelsen om at alle damer liker rosa og lilla? For kom ikke her og si at det er tilfeldig valgt farge til hhv damer og menn. 

Dagens redskap og fangst

Vel, den rosa t-skjorta har ligget lagre i skuffen et år, og blir nok liggende der.

Artig og bra at fornavnet sto på startnummeret. Da var det lett å sende sin personlige heiing til hver og en (og jeg lurte fælt da ei dame heia så voldsomt og ropte navnet mitt, for jeg hadde da aldri sett denne dama før). Men det hjalp. Det gjorde også heiaropene fra mitt faste støtteapparat, og andre kjente som sto ringside. Det betyr en forskjell.

Etter endt løp tok jeg med meg sauebjella for å være støyende publikum på hel- og halvmaraton. Supert med splitta start på disse to distansene synes jeg. Lettere å følge med for publikum, og kanskje ikke så demotiverende for maratonløperene (selv om en del halvmaratonløpere tok igjen de siste på maraton etterhvert).

Å bjelle i timesvis ga resultatet gnagsår i henda, og det føles som jeg har løpt maraton i beina. Det er bokstavelig talt hardt å stå og stampe på asfalt og betong.

Været var perfekt i dag, og det var en vel anvendt dag i Oslos gater. Masse blide ansikter på løpende kropper.
Men jeg er fremdeles overbevist om at maraton ikke er sunt.

Så var det pressedekningen da. Ca 24 sekunders innslag, om 16.000 som løp over dørstokkmila si, på NRK Sportsrevyen, mot 3 minuter om Hushovd som mista hjulet sitt og ble nær sist da det gjaldt, fulgt av et enda lengre innslag fra en bankett. Oslo maraton har reist seg fra asken på slutten av 1980-tallet og igjen blitt et stort mosjonsløp som betyr mye for mange, og som har bidratt til å få mange opp av sofaen, sammen med salige Grete Waitz og andre motiverende ildsjeler. Greit nok at Sportsrevyen skal dekke eliteidrett og de fremste internasjonale stjernene og mesterskapene, men de har feks lange reportasjer fra Birkebeinerrittet og Birekebeinerrennet. Og for ikke å snakke om den brede dekningen av fotballkamper med lag og spillere en promille av befolkningen (min antakelse) har hørt om. Nå har det seg slik at det er en relativt stor andel kvinner som løper. Kan det ha en sammenheng mon tro...

Bedre med en drøm i Drammen enn en dram i drømmen

Da jeg sto på startstreken i dag var jeg så full av tro i hodet og en dags hvile i kroppen at det bare var å la beina trave av seg selv og la kroppen flyte gatelangs i Drammen halvmaraton (med innlagt NM).

Veldig veldig glad og stolt

Et realistisk mål jeg hadde satt på forhånd var 1.28.30, men etter noen regnestykker lørdag kveld hadde jeg begynt å fundere på om ikke 1.27-tallet kunne være aktuelt. Sluttid 1.28.01 plasserte seg mellom realisme og fantasi og jeg er særs godt fornøyd! Persen røyk med 1 min og 25 sekunder. Det holdt til norgesmestertittel i min klasse, og nummer 5 totalt (det siste var himmelhøyt over hva jeg hadde trodd).

Man har alltid mer eller mindre små eller store bekymringer i forkant av konkurranser. Hovedbekymringen var 1) nødvendig ærend søndag morgen 2) jeg hadde ikke løpt en halvmaratondistanse siden september 2009, og min lengste løpetur siden den gang har vært på rundt 16-17 kilometer, på skogsbilvei. For sikkerhets skyld putta jeg en tuliphæl oppi hver av skoa. Tror det var lurt.

Hælene klarte seg bra under løpet (litt verre noen timer etterpå), og magen var i ro.

Klarte å drikke ca1/4-1/2 slurk vann ved 5-, 10- og 15-kilometer. Hadde med meg rosiner tilsvarende en liten eske, i en plastpose som jeg hadde i den ene hånda. Allerede ved 7 kilometer begynte jeg å spise av posen (de skulle jo være primært til aller siste del av løpet), og de siste forsvant ved 13 km. Da begynte jeg å føle at det ikke gikk så fort lenger, og Mari Brox løp forbi (jeg trodde dog hun var langt foran meg), og rett etter kom Karoline Skatteboe fra Tyrving. Holdt lenge ganske bra følge med Brox, men måtte gi slipp etter siste drikkestasjon.
Les også reportasje på Kondis

Mellomtidene på 5- og 10 kilometer var langt bedre enn skjema, og ved 15 kilometer skjønte jeg at det kom til å bli pers. Spørsmålet var bare med hvor mye. La inn en spurt inn mot mål, og spørsmålet om jeg kunne løpt fortere er irrelevant.
Med tanke på de moderate treningsmengdene jeg legger bak meg per uke har, blir jeg enda mer fornøyd (4-10 t).

Yr hadde meldt om om sol fra kl 13, og jaggu blei det sol! En veldig varm sol som heldigvis ble noe mer lunken etter hvert.

Drammen halvmaraton sies å være en rask løype den flate traséen, men det var mange svinger, til dels brå, og mange fortauskanter. Lite publikum, men de som var der gjorde en helhjerta innsats for alle.

Medbrakt støttemannskap og løypemelder, og familie til stede, satte en ekstra spiss på dette løpet. Bare moro og glede!

Jeg sa for noen år siden til meg selv (og noen få andre som hørte hva jeg sa) at jeg skulle bli norgesmester, i min aldersklasse, en eller annen gang.  Det er ikke slikt man skal si høyt. Det handler mye om å bestemme seg. Og jeg holdt ord.