Himmel på jord

Det er mer å si, men dette er dekkende nok for påsken anno 2013:



Midtstrangen. En av løypene opp til toppen av Spåtind

.

Påskeinngangen

Dette er sesongen for å gå traseer som av ulike grunner har fått ligge ugått tidligere.
En av dem er løypa over Pershusvatnet, i Spålen-Katnosa naturreservat (bildet). Har alltid tatt andre veien når jeg har ankommet tunet på Finnstad, og gått mot Spålen. Palmesøndagen på ski gikk fra og til Ringkollen og rundt omkring diverse vakre og vene stedsnavn.

Palmesøndag under furukrona på Pershusvatnet.

Etter å ha gått forbi døra til Kikutstua x antall ganger i vinter og i stedet fornuftig tygd gjennom sjølsmurte tjukke brødskiver var det dags for å unne seg ei rykende fersk skolebolle og en kopp kaffe i dag ("palmetirsdag").  

Kan ikke huske at jeg har opplevd en liknende skipåske i Nordmarka/Krokskogen som den i år.  Blå extra holdt en god stund. Klister foreløpig ikke aktuelt. Satser på at snøen holder seg et par uker til.

De store trinsers helg

Dette var de store trinsers helg i Oslomarka. Innslaget av firkanta uergonomiske sekker og skistøvler fra forrige tiår (og forrige årtusen) var også påtagelig. Dette er ikke ironisk ment, kun observasjoner.
Glinsende trikoter, fluorpulver i sporet og rødsprengte torskeøyne befant seg lørdag et sted mellom Rena og Sjusjøen der skiløperne forspiste seg på bananer på Skramstadsetra til en tusenlapp, og søndag hvilte de antakelig.


Eksklusiv kjøretur med ei stasmerr ble et verdig punktum for helgas utetid. I den fagre Maridal.

Til toppen for å spå

- Rein med oss! sa denne flokken i kor

 

 

- Fint, men gå ikke i oppkjørte spor, gå utenom! ropte jeg tilbake.

Så fortsatte jeg videre mot toppen.
Blå himmel, vindstille, sol og en del kalde grader.

 

Ingen grunn til å vente med den ultimate påsketoppturen på en dag som denne. 

Synnfjell. På vei mot Spåtind, 1414 m.o.h.

 

Descartes hadde neppe sett eller prøvd et par langrennsski i sin levetid, men hans filosofiske utgangspunkt  - "Cogito ergo sum" - mener jeg godt kan overføres til en nordisk gren: 

Jeg går på ski - ergo er jeg!

 



Seier med zero

Jeg innrømmer det; jeg har blitt en skinerd som kan boltre meg med ski for all slags føre (men fluorpulver vil du aldri finne i smøreboksen min!).
Smørekompetansen er oppadstigende, men noen ganger er det allikevel sånn at føret blir veldig vanskelig å håndtere om det startes tidlig på dagen og bindingstiden er lang. Lørdag var det sånn, men de siste 2,5 mila var heldigvis mest flatt og nedover. Ikke snakk om å begynne å kline med klistertuben da. Etter flerfoldige år med skismurningsallergi er jeg vant til å gå på armer og vilje, og det fikk jeg god bruk for denne dagen.


Søndag var det luftgrader på rød skala fra morgenen av og det var langt flere valg å ta stilling til før skia ble satt i sporet. Hvilke ski og hva skal være under?
At temperaturen i snøen er en helt annet enn lufttemperaturen har jeg erfart til gangs før (is i rubben er virkelig noe træl). Solskinnssøndagens kvaler: Isklister med voks over - Universalklister - skøyteski  - zeroski med silikonspray - zeroski som de er? Valget falt på sistnevnte og jommen var det innertier. Det føltes litt som å jukse, men skia er kjøpt for hvite penger.
Løypa fra Maridalen om Dausjøen og Mobekken opp til Tømte var et eneste langt og bredt vegg-til-veggteppe med barnåler, og glad var jeg for at klisteret forble i tuben.

Det minker dramatisk på snøen nå og en må være obs på grastuster og stein som stikker opp i solhellinger og plogebakker enkelte steder.

I begynnelsen var det stas å ta mange bilder på tur, nå er det ikke lenger så mye fokus på det. Dagens bilde blir derfor noe helt annet, men allikevel relevant (men egentlig passer det bedre til en deilig blåextraswixdag i januar).