Den neste blir den beste

Ved Olaputten

Det har begynt å skje meg ofte nå; at mobilkameraet plutselig ikke vil virke når de aller vakreste motivene melder seg. Så er det vel en mening med det, at det er med øynene jeg skal fotografere og med minnet jeg skal bære det vakre synet med meg videre. Men noen få bilder ble det før det gikk i svart.

I utgangspunktet var det gråvær lørdagen på Synnfjell, men brått, og ja det var faktisk nokså brått, var det som om noen der oppe løfta brudesløret av sin kjære og hun smilte med sine hvite tenner. Det varte bare en kort stund, så ble sløret kasta over igjen. Med vindkast.
Strømsetra-Slinningsetra - Olaputten - Lundsetra - Olaputten - Strømsetra. Sånn cirka.

I Finndalen

Søndagen var mild og også grå fra start. Mer og mer tåkete ble det innover Finndalen og godt var det at det var nokså nye spor å følge. Lite folk å se, men så var det også ei 5 mil i OL som gikk samtidig. Det var lite jeg kunne gjøre med den så jeg la heller i vei på egne ski som hverken var sponsa av dagligvarehandelen eller isolasjonsfabrikanter. Om jeg skulle valgt en sponsor måtte det blitt Freia sjokolade. Eller Lerums solbærsirup. Ja til sukker!
Slapp å vri om tenningsnøkkelen i bilen og gikk på ski fra utgangsdøra. Ganske mye luksus i akkurat det.
Mot slutten av Finndalsrunden kom sola og minte om noe som heter påskestemning. I gamle dager innebar den sol, våt snø, klister og alt for mye klær. Nå er klister erstatta med zeroski og jeg går aldri med for mye klær. De ligger i sekken. Sammen med brødskiver, saftflaske, tørre hansker og kvikk lunsj.

Mer enn e´n gang i vinter har jeg sagt til meg selv at "dette er jaggu en den flotteste turen jeg har gått hittil i sesongen". Nå adopterer også jeg Kjetil Andre Aamodt sitt utsagn om at "Den neste blir den beste". Det er ingen ende for lykke i skispor.

Hver bydel sin seter?

Hver bydel sin seter?


Lørenseter. Gammel seter under gården Løren i Oslo, seinere husmannsplass

Om den nye Løren bydel hadde ei seter måtte det vært Lørenseter. Setra tilhørte da også i sin tid Løren gård, som lå i krysset mellom der Lørenvangen og Lørenfaret er i dag, (navnet kommer for øvrig av Løyrin – leirr-vin som betyr leirholdig eng), så det ville jo ikke vært så unaturlig heller. I luftlinje er det ikke veldig langt fra Løren bydel opp til Lørenseter, men allikevel må det ha vært et drøyt stykke å transportere både kveg og seterfolk med sommerbagasje den gang på 1800-tallet. Å gjøre det samme i dag, til fots, ville nok ingen beboere på Løren tenkt på.

Det var ikke mange folk i løypene i dag. Det var som forventet, og av ulike årsaker:
1. Været; nordmenn er godværs- og blå extra-skigåere.
2. OL-stafett for kvinner kl 11.00
3. Vinterferiestart for Oslo

Et massivt snøvær i null grader førte til mye is i rubben første stykket, og løypene var heller ikke oppkjørt. Men folk, de få som var ute,  var så blide, selv om det ikke gikk fort framover for noen.
- Dette er som i gamle dager, sa en fornøyd skiløper med brillene dekka av dogg.
God stemning i sporet altså, selv om jeg var nær ved å snu etter kort tid.
Så ga snøværet seg og jeg føyk som en vind på returen fra Kobberhaughytta. Og stadig mildere i lufta.

Når det regner i byen, snør det utenfor

Slik legges grunnlaget for magiske øyeblikk i tryllestøv av snø.

 

Isen var trygg, det var jeg også. Over Katnosa.

Slik det skal være

...på ski i skauen en dag i februar.

Langtjernbrenna, høydedraget vest for nordlige del av Kjagdalen. I Krokskogen