Den neste blir den beste

Ved Olaputten

Det har begynt å skje meg ofte nå; at mobilkameraet plutselig ikke vil virke når de aller vakreste motivene melder seg. Så er det vel en mening med det, at det er med øynene jeg skal fotografere og med minnet jeg skal bære det vakre synet med meg videre. Men noen få bilder ble det før det gikk i svart.

I utgangspunktet var det gråvær lørdagen på Synnfjell, men brått, og ja det var faktisk nokså brått, var det som om noen der oppe løfta brudesløret av sin kjære og hun smilte med sine hvite tenner. Det varte bare en kort stund, så ble sløret kasta over igjen. Med vindkast.
Strømsetra-Slinningsetra - Olaputten - Lundsetra - Olaputten - Strømsetra. Sånn cirka.

I Finndalen

Søndagen var mild og også grå fra start. Mer og mer tåkete ble det innover Finndalen og godt var det at det var nokså nye spor å følge. Lite folk å se, men så var det også ei 5 mil i OL som gikk samtidig. Det var lite jeg kunne gjøre med den så jeg la heller i vei på egne ski som hverken var sponsa av dagligvarehandelen eller isolasjonsfabrikanter. Om jeg skulle valgt en sponsor måtte det blitt Freia sjokolade. Eller Lerums solbærsirup. Ja til sukker!
Slapp å vri om tenningsnøkkelen i bilen og gikk på ski fra utgangsdøra. Ganske mye luksus i akkurat det.
Mot slutten av Finndalsrunden kom sola og minte om noe som heter påskestemning. I gamle dager innebar den sol, våt snø, klister og alt for mye klær. Nå er klister erstatta med zeroski og jeg går aldri med for mye klær. De ligger i sekken. Sammen med brødskiver, saftflaske, tørre hansker og kvikk lunsj.

Mer enn e´n gang i vinter har jeg sagt til meg selv at "dette er jaggu en den flotteste turen jeg har gått hittil i sesongen". Nå adopterer også jeg Kjetil Andre Aamodt sitt utsagn om at "Den neste blir den beste". Det er ingen ende for lykke i skispor.