a vi elsker dette landet
Som det stiger frem

I grønt, grønt og grønt i disse maidager.

Vakker, lang og romslig sykkeltur på nasjonaldagen.
Planen var å ende opp i Sørkedalen opg sykle Ring 3 hjem igjen, men da jeg kom til bommen ved Søndre Åmot syntes jeg det var trasig å skulle fare ned på asfalten, og dagen var ennå ung, så da gjorde jeg vendereis og tok samme veien gjennom skogen hjem igjen.

Katnosdammen - Leveringsvika

Det er fint å gå tur i skogen i regn. Det er som alt det grønne får et nytt og friskt skjær over seg av dråpene med regn fra oven.

Gjensyn med gamle trakter, og visst er det vakkert i kongsbygdas friluftsområder. Forbi Skaugum lukter det akkurat som det gjorde i barndommen rundt 17. mai-tider (irriterende å ikke huske navnet på treet som dufter så sterkt og eiendommelig). Jeg fornemmer tydelig at den siste bakken opp mot Skaugum gård kunne være lei å forsere, særlig i regn; med gjørme, dårlig moccasinfeste, hvite knestrømper, et tungt instrument som skulle bæres og samtidig blåses i.


Ikke til å undres at området rundt Semsvannet ble kåret av Askers befolkning som bygdas tusensårsmerke i 2000; Flott og godt bevart kulturlandskap som er mye i bruk av folk og dyr.

Sykkeltur- og treningssesongen er godt i gang og marka byr på traséer og veivalg for enhver utholdenhetsgrad. Skrint med folk så fort en har passert Kikut sørfra.

Jeg gjør meg ellers de samme observasjoner som tidligere;
Store middelaldrende menn i topp utstyr og lettvektssykler som sitter og trår som hjulvisper i oppoverbakker uten å komme nevneverdig fremover. Jeg skal innrømme det er en fornøyelse å fosse forbi dem oppover på en tung sykkel i lav prisklasse og uten klikkpedaler. Betyr det egentlig noen forskjell for fremdriften med de grammene de sparer i lav sykkelvekt? Og burde de ikke heller konsentrert seg om å ta i skikkelig enn å trå seg vill på letteste gir i enhver motbakke? Om de er ute for å trene da. Noe det aboslutt ser ut som ut fra antrekket å dømme. Her spares det ikke på noe. Og ustanselig drikking av noe som antakelig er konsentrert og kostbar sportsdrikk.

Fast stopp på høyden over Haklokalven og brua som binder skogen sammen for de som går stilangs. Godt vær men at det ennå ikke er sommer i lufta kjennes godt fra sykkelsetet. Mye skog er hugd langs skogsbilveiene i vinter. Det er fint med mer åpent lende og bedre utsikt enkelte steder men ikke alltid så vakkert etter hugsten.
I dag ble det ruta hjemmefra-Hammeren-Bjørnholt-Hakloa-Måsjøen-Trehjørningen-Movatn-Kjelsås-hjem.

Haklokalven

Også scooterløypene holder god standard seint i mars. På vei fra Stålmyra til Daltjuven.

Man trenger da ikke dra til fjells, verken fjolls eller skientusiaster,
for å oppleve påskestemning slik vi forventer det skal være.

Sol og blå himmel,
et tynt lag med nysnø,
litt kaldere enn 0 grader på morgenkvisten
og skaran bar mer enn bra.
Det gikk et gisp gjennom endorfinrusen.
Vinter'n er fremdeles

Man skal ikke langt inn i nære Oslomarka før skiforholdene fremdeles er fabelaktig gode.

Været er rett og slett av en annen valør også, enn nærmere Oslodalsøkket. Og med nypreparerte løyper fri for folk er det jo så hjertet slår av glede mer enn av anstrengelse.

Ved Glåmene sprakk himmelen opp og blottet sin blå hud, men det tok ikke lang tid før skodda la litt slør over den. Gjorde vendereis et lite stykke for toppen av Heikampen. Jeg skulle tross altned igjen også med alle lemmer i behold.

På vei tilbake til Hammern begynte det det jaggu å snø noen lette fjoner. Nedbør som ikke overraskende ble til yr desto lenger sør jeg kom.

Tror skia skal få seg en omgang glider til. Det kan blir flere turer før vinteren pakker kåpa si sammen.

Over Glåmene på vei hjemover grånet himmelen til, men med et vakkert lys.

Daltjuvmana i sin vakreste vinterkåpe, mandag 1. februar.

Morgentoget til Grua, deretter skifte spor via Svartbekken, Gjerdingen, Snøploghøgda, Daltjuvmana, Trehjørningen, Helgeren, Gørja, Movann og endestasjon Kjelsås.

Traff ikke et menneske før Anderstjern, rett før Trehjøringen (Anders?). Ca minus 20 ved start fra Grua, og ca minus 10 ved ankomst Kjelsås. Fylt med mye glede, noen frosne brødskiver og saftslush.

Daltjuvmana - smatt på ordet og kjenn eimen av skog og naturmystikk. Tvekroka furuer som legger beslag på synet og du føler du befinner deg på høyden av deg selv der oppe.

Fin scooterkjørt løype fra Daltjuven til Stålmyraog nesten ingen mennesker før vi kom ned på hovedløypa til Stryken ved Stålmyra. Der gås det i flokk og følge.

Hvem trenger gardiner når vi har snøkrystaller ?

Underkjølt nedbør glaserte både snøen og meg så det så ut som jeg gikk i et glinsende antrekk.

Ditto skarpt føre og noe feste var ikke å spore så har var det bare å kaste seg ut i dansende skøytetak oppover og bortover. Hu hei hvor det gikk!

En flott overskya dag, marka på tvers, 16. januar 2010!

Porten til Dovregubbens hall var bolta igjen med is og kalde gufs.

Trolsk stemning over Langtjernbrenna på vei mot Løvlia i dag, søndag 10. januar.

Vi valgte å gå motsatt vei av alle som velta ut av skibussen på Ringkollen, og fikk sporene for oss selv til Grua. Vi er én etappe nærmere det endelige målet i Jotunheimen.
Kaldt var det, og store temperaturvariasjoner underveis. Hjemme var det -17 morgenkvisten, Ringkollen ca - 15, og i strekket retning Sinnerdammen var det nok ned mot - 25. Iskalde gufs! Finnlandshetta jeg sist brukte i 1980 kom til stor nytte, og sekken var for øvrig fylt med ull ull ull, og et par sjokolader.