Skoskift

Tid for årlig skifte av intervallsko: Fra Nike Lunarlite til Asics Gel Tarther. 

Nike Lunarlite delvis i skyggen av de lilla Asics Gel Tarther


En pussig, men artig farge på sistnevnte. Skarve 180 g i vekt. Tett på foten og veldig god løpsfølelse, i hvert fall innendørs på Polytan friidrettsdekke. Merker noe forskjell til Nike Lunarlite, som nok har bedre demping.
Til lengre turer blir det Asics DS-trainer 14. Ikke så fornøyd med dem, men skoa er for lite brukt til at de kan forsvares å bli skifta ut ennå.

Årshjulet dreier

Første søndag siden 21. november 2010 uten ski på beina.
Det føltes litt tomt...

En årstid fylt med deilig snø, forfriskende kuldegrader, skispor på skispor, og minnerike lange turer fra tidlig morgen er tydelig på hell, og lyset trenger seg vei gjennom kveldstimene. Det er med årstidene som med været; det er ikke noe du kan gjøre med det. Og alt er en overgang, sa reven, og ble flådd.

Det ble både en skitur i tettvokst skog og en sykkeltur høyt over byen denne helga.



Fra ski og sol lørdag (utsikt fra kafferasten) ...

  

...via et mellomspill i årshjulet...

...til vårens første sykketur uten piggdekk. Utsikt fra Grefsenplatået



Mil etter mil ble milepæl

Og der røyk en personlig historisk, eller historisk personlig, rekord: 1500 km på ski i inneværende skisesong ble i kveld passert.
[Skisesesongen er definert fra når den første turen fant sted for vinterseseongen 2011 (midten av november i 2010) og til siste skitur tas rundt påsketider 2011].
Fjorårssesongens tilbakelagte kilometer, som også var "all time high", er overskredet med nær 400 km, og ennå gjenstår påsken. Synes våren kommer for fort nå...

Flotte forhold, særlig for skøyteski, men det er ikke så tjukk såle av snø nå der skiløypa går på skogsbilvei.
Første skitur uten stillongs. Det var heller ikke noe savn.

Mellom Monsetangen og Sandermosen, litt før klokka 18 på en onsdag

Fullpensjonsdøgn i og kring skisporet

Det finnes atskillige alternative 5-milstraseer til Birkebeinerløypa en lørdag i mars, som koster en skarve sporveisbillett, noen skiver brød med selvvalgt pålegg, og mengder med godt drikke i tung sekk.
Blå ekstra holdt lenge stand, men ut på formiddagen var det Rode Multigrade som gjorde jobben. Sammen med sta armer og kompromissløs vilje.
Med kondomdressløpere med torskeøyne plassert på startstreken på Rena, med Zerapulver til en tusenlapp under skia,  skulle man tro at busser og tog til utfartsstdene i det sentrale Osloområdet ville vært mer glissent besatt denne lørdagen, men den gang ei. Det betyr nok at kondomdressløpere med torskeøyne kjører egen bil når de skal på ski. Det rimer jo forøvrig godt.

En drømmehelg i skisporet med solid antall kilometer tilbakelagt, og omringet av ei sol som nå både varmer og fargelegger. Jeg må innse at våren er på vei, men jeg synes den kommer for fort...
Stor fullmåne gjennom tretoppene flombelyste snøen. Vakkert, vakrere, vakrest.

En liten bildekavalkade:

Autostrada over Katnosdammen badet i sol

Daltjuvmana troner stadig

Ikke noe sparebluss på fullmånen, her over Trehjørningen (foto: Nina Didriksen)

Ingen søndag uten ski

Det er vanskelig å stagge dragningen mot å komme seg ut på ski en søndag morgen, selv om beina var tunge etter gårsdagen, og været var grått.
Men det går jo an å ta søndagen som en tur, uten høy puls, og med innlagt innestopp andre steder enn hjemme.
Med temperatur faretruende nær 0 var jeg kresen på hvor jeg skulle gå i dag. Ville ikke slite i glatte spor uten feste, ikke ville jeg ha mange og bratte oppoverbakker, og helst ville jeg kjenne noen kuldegrader mot ansiktet.
Krokskogen innfridde (med unntak av stykket Skansebakken-Heggelivann. Der var spora glatte), og attpåtil med glimt av sol og med spredte snøfjoner i lufta. I dag ble det toddy og skolebolle på Løvlia før jeg gikk videre rundt om Ringsmyrene og Stubdalsflaka før jeg vendte nesa tilbake til Sørkedalen. Lite folk.
Død elg.


Denne elgen lå stykkevis og delt ved siden av skisporet. Men det blir nok ikke elglår til middag,selv om muligheten bøy seg her.



Glitrende tur fra Lygna til Glittre

Omsider, etter mange skisesonger der dette har ligget som et av flere magiske skimål, ble det en virkelighet; Lygna-Glittre. Ikke det at turen er hverken spesielt lang eller særegen sammenliknet med andre løypestrekk over 4-5- mil, men den er forsåvidt noe for seg selv da det vanligvis ikke går mengder med kollekivtrafikk til Lygna fra Oslo, men Skiforeningen setter opp buss én gang i skisesongen.
Nydelig blåswix-føre, nykjørte løyper og et strålende vær som skapt for å være ute en hel dag i diagonalgang.
Fristende å gå helt hjem, men den turen sparer jeg til neste år. Stykkevis og delt er en god strategi i mange sammenhenger. Det var særdeles raske 56,7 kilometer. Lettgått terreng, greit feste og ikke best glid (noe som skyldtes en halvhjerta siklingsjobb).
Sola varmer lufta og smelter snøen nå, men jeg holder en knapp på at skisesongen varer en drøy måned til.
Jeg sier som Marit Bjørgen: Ski er det beste jeg vet. Det er et kinderegg. Frisk luft, mosjon og naturopplevelser. Så mye man orker og vil.

Sol, blå himmel, skispor, snø og skog. En uslåelig kombinasjon!

VM-feber

Jeg er bare passe interessert i sport generelt. Det er mye mer interessant og givende å drive sporten selv.
Men det var ikke vanskelig å bli smittet av VM-feberen når mesterskapet først var i gang, men det ble noe inkubasjonstid.

På vei mot 5-mila, behørig VM-utstyrt

Jeg kom sterkt mot slutten...

Da jeg omsider fant ut at jeg ville se skigåinga "live" var billettene på arenaen utsolgt, men man har jo alltids inngangen fra marka. Den er åpen, høy og bred. Flott å oppleve en flik av 5-mila i det enorme folkehavet ved Frognersetra. Etterpå måtte jeg også ta en 5-mil. Særdeles lite folk i skisporet.

Litt seint ut i VM oppdaga jeg det solide kulturprogrammet under VM-dagene, men jeg rakk en av godbitene i Domkirka med henholdvis Norges beste jazzpianist (Tord Gustavsen) og dyktigste orgelspiller (Kåre Nordstoga)  i samspill.

Hva det er med nordmenn som gjør at vi lar oss engasjere og mobilisere så til de grader? Til et skirenn...
Skyldes det 17.mai-tradisjonen, den sosialdemokratiske ånden i samfunnet, behovet for å feire noe stort sammen? Uansett, det var rørende å se skiløypene fylt med glade mennesker med flagg i sekken, smil om munnen, ekte idrettsglede fra glade utøvere, folkets stolthet over hva den lille nasjonen Norge kan prestere både sportslig og arrangementsmessig. La oss tro og håpe at VM 2011 har bidratt i en positiv retning med å bygge videre på en sunn nasjonal stolthet, og ikke selvgodhet.

Det er nesten så jeg har blitt tilhenger av et nytt OL til Norge, bl.a. også for å sikre en fornuftig videre-/etterbruk av idrettsanleggene i Lillehammer- og Osloregionen.

5-mila. Folkehavet ved Frognersetra.  

Ikke noe var overlatt til tilfeldighetene. Egne skiløypeskilt var satt opp i skauen som viste vei til VM.

"All time high" på ski ble passert forrige helg og det nærmer seg 1300 km for denne skisesongen. Foreløpig fordelt på 50 turer.

Lykken er padletak i snøen

Nå som de 10-20 kalde har sluppet taket og temaet skismøring blir mer utfordrende kommer skøyteskia atskillig  mer til sin glede og rett.
Delvis inspirert av VM, men mest av vinteren i seg selv, ble det plass til en forfriskende skøyteøkt i den uvant lyse ettermiddagen. Et raskt føre og tårene spratt bortover flatmark av lufta som kom meg i møte.

Om du ser veldig nøye etter ser du rumpa på 3 rådyr her (jeg sa, veldig nøye!)

Mars av gårde

En vel anvendt skidag, 1. mars, til tross for at jeg ikke var i sporet før drøyt halvtre.

Kalvsjøen ved 17-tiden

Mot meg kom glade skiløpere med norske flagg i sekken, og ørepropper i øra, og jeg hørte Wenche Myhre som sang "Vinter og sne, en skiløper suser av sted..." mellom innbarka granlegger. Det var bekvemt å gå mot strømmen, som svært raskt avtok. Kun en neve skiløpere mellom Ullevålseter og Kikut. Det kan ha vært bolleskiløpere, for skistuene stenger kanskje klokka 16? Med dagslys til klokka 18 lar det seg nå fint gjøre å få en langtur på ettermiddagen. Raskt føre i dag, og ok feste med Rode multigrade.  

Jeg hadde blinka ut en togavgang å rekke hjem fra Movatn (eventuelt fra Kjelsås). Dvs at jeg måtte gå på maks 3 timer. Tidsplanen holdt med god margin, og med 10 minutters togforsinkelse var dunjakke og tørre votter nødvendig. Det er fascinerende hvor kaldt et par minusgrader kan føles. 

På Movatn stasjon er det tagging i stor (og varierende) stil.