Favorittutsikten over Hakklokalven

Jada, denne utsikten har jeg nok skrevet om flere ganger tidligere, men en god utsikt kan ikke deles for mange ganger. Og det er den fineste utsikten i Nordmarka sommerstid selv om man ikke ser over halve Norge. Man ser bare ned til Hakklokalven og hengebrua der nede, og skogene rundt.

Fin og lang sykkeltur i sommervarme, først med stopp på Kikut med skolebolle og kaffe, deretter videre nordover med fotostopp på utsiktspunktet over Hakklokalven, så forbi Trehjørningen, og deretter ned til Hakadal Verk og fine sykkelveier langs riksvei 4 hjem igjen. Det siste som en kjærkommen variasjon til markaveien til Ørfiske og videre til Movann som av og til kan oppleves uhyre seigt.
En del gruppesyklister på hjul i dag,  som jeg antar trente til Birken. I hvert fall så de ut som levende flipperspill i de stygge draktene sine med masse rare navn på. Vatt i låra og filt i pappen har de for oppover gå det ikke fort med dem mens de trår sine letteste gir som en løpsk hjulvisp, mens nedover settes all fornuft og hensyn til side for å kjøre raskest mulig. Det er lite å rope hurra for.

Kvinnfolk blir til tider gjenstand for kommentarer fra mannfolk når kvinnfolka sykler/går på ski forbi dem, eller omvendt. Kanskje er det ment som komplimenter, men uansett faller de aldri i god jord hos undertegnede. Ville en mann for eksempel sagt til en annen mann i skiløypa; "ja det var en sprek mann det!"? Tror ikke det gitt. Så i dag har jeg avsagt min første kommentar til en syklende mann som jeg så meg nødt til å passere igjen, til tross for at han hadde syklet forbi meg en gang tidligere. Jeg var jo i utgangspunktet ute på rolig langtur...
Jeg vet ikke om det er typisk mosjonerende menn i åletrangt treningsutstyr å unnskylde seg med at det er lenge siden de har sykla og at de har undervurdert avstanden på turen, osv, osv.

Det var ikke beina mine som gjorde de to siste mila raske i dag. Det var stoltheten.  Litt barnslig, litt moro.

Ingen over - ingen ved siden; Ringeriksmaraton en sikker vinner!

www.ringeriksmaraton.no

Stafett er gøy på Ringerike!

Om det hadde fantes en pris for det beste idrettsarrangementet for folk flest  i Norge, ville jeg gitt den til Ringeriksmaratonarrangørene og de tre kommunene Hole, Ringerike og Jevnaker (inkl. innbyggerne). Makan til  lokalt tverrkommmunalt engasjement, ikke bare på organiseringssiden,  men ikke minst langs løypa på 42,1 km,  skal man se lenge etter. Det er ikke uten grunn det er fristende å kalle dette for Norges svar på Tour de France.  Gjennom Nordens Provence. For det er jo så vakkert også, særlig over Moesmoen der jeg igjen fikk løpe en av etappene. Campingstoler, vannslanger, hjemmeblanda tørstedrikker, hurrarop, flagg og termoser i veikanten er ringerikingene gode på. Og å heie på alle. Og alle i dette løpet det er alle, så mye alle som det går an å; unge, eldre, én-gang-i-året-løpere, eliteløpere, funksjonshemmede, bedrifter, asylmottak, familier, nabolag, vennelag og tilfeldig sammenskramla lag. Har jeg glemt noen? Alle skal med i landets største maratonstafett.
En annen observasjon; her er det lite eim av tigerbalsam, det er fravær av frenetisk fråtsing i energybars med tilhørende emballasjesøppel langs løypa, og det er få lår med kompresjonstights å se.

90 år og løper maraton. Kristoffer Gythfeldt (90) Foto: Frode Johansen 

Stort mangfold i lagnavn. Det ligger motivasjon i å ta igjen han foran for å komme nærme nok til å lese hva som står på ryggen med liten skrift; For eksempel "Bergensmedisinerens løperforening","Randsfjord rørservice" eller "Ringerike brann- og redningstjeneste".  Svigersvinas mange griserosa løpere er lettere å kjenne igjen på avstand.

Logistikken med kjøring og henting til og fra etappene gjør også dette løpet til noe mer utover det å bare løpe med en pinne i hånda. Hvem skal kjøre ut hvem, for samtidig å rekke sin egen etappe, hvem plukker opp hvem hvor og når, og til slutt ; når ser vi vår kvinne/mann komme ut av svingen i  Jevnaker sentrum? Stafett er gøy!

Dette er et løp jeg prioriterer høyt så når klubben ikke fikk til noe lag i år ble det en god løsning med å bli med på et firerlag med god deltakelse fra Norge rundt. Jevnaker, Snåsa, Stryn og Oslo var representert med tre damer og en mann ("Nerdenes hevn") som like godt tok førsteplassen i miksklassen. Det føles  mye større å vinne en stafettseier enn individuelle gull. Og denne seieren kom nær på julekvelden på kjerringa.

Jeg kommer igjen neste år, som er løpets 20-års jubileum og som blir mitt åttende år.  Hittil har det blitt sju seire på sju år, i nesten alle klasser. Det må være noe helt spesielt med Ringerike.

 

Hammer og sigd

Sommeren 2013;
Hammer og sigd, rive og rake, spiker og støvelimpregnering.

 

 

Lite planmessig løping og bevisst trening, men desto mer trivelig, hardt og meningsfullt arbeid fra morgen til kveld.

Smågodt: rustne spiker