Favorittutsikten over Hakklokalven

Jada, denne utsikten har jeg nok skrevet om flere ganger tidligere, men en god utsikt kan ikke deles for mange ganger. Og det er den fineste utsikten i Nordmarka sommerstid selv om man ikke ser over halve Norge. Man ser bare ned til Hakklokalven og hengebrua der nede, og skogene rundt.

Fin og lang sykkeltur i sommervarme, først med stopp på Kikut med skolebolle og kaffe, deretter videre nordover med fotostopp på utsiktspunktet over Hakklokalven, så forbi Trehjørningen, og deretter ned til Hakadal Verk og fine sykkelveier langs riksvei 4 hjem igjen. Det siste som en kjærkommen variasjon til markaveien til Ørfiske og videre til Movann som av og til kan oppleves uhyre seigt.
En del gruppesyklister på hjul i dag,  som jeg antar trente til Birken. I hvert fall så de ut som levende flipperspill i de stygge draktene sine med masse rare navn på. Vatt i låra og filt i pappen har de for oppover gå det ikke fort med dem mens de trår sine letteste gir som en løpsk hjulvisp, mens nedover settes all fornuft og hensyn til side for å kjøre raskest mulig. Det er lite å rope hurra for.

Kvinnfolk blir til tider gjenstand for kommentarer fra mannfolk når kvinnfolka sykler/går på ski forbi dem, eller omvendt. Kanskje er det ment som komplimenter, men uansett faller de aldri i god jord hos undertegnede. Ville en mann for eksempel sagt til en annen mann i skiløypa; "ja det var en sprek mann det!"? Tror ikke det gitt. Så i dag har jeg avsagt min første kommentar til en syklende mann som jeg så meg nødt til å passere igjen, til tross for at han hadde syklet forbi meg en gang tidligere. Jeg var jo i utgangspunktet ute på rolig langtur...
Jeg vet ikke om det er typisk mosjonerende menn i åletrangt treningsutstyr å unnskylde seg med at det er lenge siden de har sykla og at de har undervurdert avstanden på turen, osv, osv.

Det var ikke beina mine som gjorde de to siste mila raske i dag. Det var stoltheten.  Litt barnslig, litt moro.