Slåttemark og skigard på Ola Narr

Det er ofte sånn at severdigheter som ligger nærmest døra er de mest ukjente og minst besøkte.
Siden sist jeg lufta min imaginære hund over Ola Narr, på nedsiden av parsellhagene ved Keyserløkkka, langs Gjøvikbanen, hadde det kommet opp en flott skigard og informasjonsskilt om slåttemark og rødlista arter. Sånt no' har vi i by'n! Det er flott og gir bud om at ikke alt vil bli asfaltert, selv om ein skigard ikkje kan vare evig (Stanley Jacobsens skigardsvise har ikke tapt seg med åra. Tvert i mot).
Kommunens planer om en midlertidig storbarnehage på Ola Narr truer imidlertid. Midlertidige brakker har en tendens til å bli svært bestandige.

Lurer på hva Ola Narr hadde sagt og gjort i dag. Om han ville sprada rundt i området med silkebukser, hvite hansker, kalvekryss og lakksko. Er det de tightskledde damene med høretelefoner, ipad og mikroskopisk fillebikkje på armen som er dagens Ola Narr?

Skigard av tre

 

 

Skigard av metall

 

Sesongens siste lavlandsskitur

Mellom Stryken og Stålmyra. Midt i skiløypa.

Fine løyper, men mye rusk og rask innimellom, og vekselvis isete bløtt på en strålende solskinnsdag. Enkelte steder var også snøen helt borte.
Det er tydelig at det ikke har vært ordentlig tæle i vinter for vannet renner usedvanlig åpenlyst uten isdekke i alle elveleier og der det er bart er det bløtt i bakken og ikke hardt.

Dette var sesongens siste skitur i lavlandet, og det er helt greit. Det er ikke en spesielt tidlig avslutning heller. For eksempel er det fire dager seinere enn for to år siden.

For andre ble helgas arbeid med skiløyper den aller siste i dette livet.I går omkom en av løypekjørerne under løypemaskinen sin på Ringkollen. På jobb for å glede skiløpere. Takk for innsatsen og hvil i fred.
http://www.skiforeningen.no/kampanjesaker/minneord_svein_gulbrandsen    
Jeg betaler min kontingent til Skiforeningen med glede og ydmykhet, for løypene som blir kjørt opp og som pakker marka inn på kryss og tvers, av løypekjørere dag og natt. For løypenettet er en gave.


Daltjuvmana. Flotte løyper.

Løipeproblemet løst med hest og harv

Det er ikke noe historisk nytt at det ikke ligger snø i lavlandet på denne tida av året. Ta for eksempel datoen 13. mars 1938. Det så ikke lovende ut i skiløypene sør i Nordmarka da heller.  Mer om det følger etter en liten historie:

Dagens tur, 12. mars 2014, ble en kombinasjon av oppdagelsesreise, tidsreise, historietime og visualisert skitur.  Fysisk gikk turen til Nasjonalbiblioteket, på sykkel i sol og på bar asfalt.  På det fredelige biblioteket var det voldsomt til sikkerhetsrutiner, og ikke vet jeg hva vaktene skulte olmt etter bortover pultradene.  Det var i hvert fall rikt bemannet med vakter med uniform. Mer rikelig bemannet enn hva bemanningsnormen for barnehager tilsier. 

Vel, til saken.  Vinterens selvpålagte prosjekt; å finne resultatlister fra skirennet Vidarløpet så jeg kunne oppklare hvilket år bestefar gikk skirennet fra Stryken til Kjelsås.  Han må ha gjort det ganske bra, ut fra premien å dømme, men det står ikke noe årstall på premietallerkenen. 

Etter å ha fått gode råd fra historiker Thor Gotaas og Nasjonalbibliotekets veiledere per e-post så var det gamle utgaver av avisa "Sportsmanden" eller Morgenbladet som var de heteste tipsene.  Og avisene finnes på mikrofilm på Nasjonalbiblioteket.

Men hvilket år skulle jeg sikte meg inn på?

Rennet starta i 1933 og bestefar ble småbarnsfar i 1939, så kanskje en gang i mellom der?
Etter å ha funnet noe mer informasjon om skirennet på nettet trodde jeg allikevel mest på året 1940 fordi det var rekorddeltakelse det året og fordi rennet i 1940  åpna for deltakelse fra alle og ikke bare dem som  var med i Arbeidernes idrettsforbund (AIF). Thor  Gotaas skriver om anslagsvis på 50.000 mennesker som var publikum langs løypa det året.  Jeg visste ingenting om min bestefar hadde vært medlem av noen skiklubb, men hvis han hadde vært, så måtte det ha vært en idrettsforening i Sylling eller Asker, tenkte jeg. Uansett antok jeg at han gikk rennet før han bosatte seg  i Asker med Anna Skauerud. Jamfør vigselsattesten fra notarius publicus i Oslo oktober 1938 bodde han i Oslo da han giftet seg, i Konows gate 69, og livnærte seg som maler (som sin far).  

Vel, året 1940 var bom,  men 1938 - den 13. mars, ja se der gikk jeg rett på navnet gitt! 6. plass til "Johs. Gunderud, Vidar" (dog feil skrevet etternavn; Gunnerud), på tida 2.19.08. Ikke dårlig det på 37 kilometer i kuppert terreng. At bestefar øyensynlig gikk for Vidar gjør jo at min sportsorganisatoriske ring sluttes.Det er vel ingen ting som er tilfeldig.
Ei heller at løypa omslutter kjære Handkleputthytta; på Nysetervægen og over Daltjuvmana. Eller at  det var akkurat i dag jeg skulle finne fram til opplysningene,  så og si nøyaktig på 76-årsdagen for det ene Vidarløpet han deltok i. Så hadde det da også slått brått ned i meg, i løpet av gårsdagen, at dette var dagen for å finne løsningen.

Så til snøforholdene. "Sportsmanden" hadde en svært fyldig reportasje 18. mars 1938 fra rennet, og jeg gjengir noen beretninger her:

Overskrift:
"Stormønstringen krevet 200 billas sne for de siste 2 kilometers løipe!"

Og videre...

"Så kommer vi til det siste og for i år i hvert fall det største problem - løipeleggingen! 
- Ja det er nu et helt kapitel for sig selv det! Løipa er det siste men også det største problem. Helt fra startplassen til mål var det et kolossalt arbeide for å få løipa i brukbar stand.  På Stryken kom vi på noe HELT NYTT - det var Thomas Stryken som fant på patentet.  Han brukte hest og fjerharv for å løse opp holken i løipa de fire kilometrene fra Stryken til Nysæter! Han kjørte hest og harv så langt det var nødvendig - og jeg skal si det hjalp - så ble løssnø kastet oppi sporene - det blev bra! (sier arrangementskomiteens formann Reidar Evensen i intervjuet)

Så var det slutten av løypa:

..."Arbeidet med løipa mot mål var den verste trøkken. Vi måtte legge 2 kilometers løipe på bar bakke. Kjørte sne, rent amerikansk! Vi har kjørt 200 billass, arbeidet gikk dag og natt de to siste døgn . og pågikk helt til litt før innkomsten søndag formiddag.

... Men ikke nok med snekjøringen, vi måtte til med frysemidler også på de utsatte stedene, der hvor solen fikk makt. "

Rennet ble for øvrig vunnet av Øivind Sørensen fra Brekke på tida 2.05.16.

Ellers er alt som før. Mars kan fremdeles være lunefull, så ikke pakk ned stillongsen og broddene ennå. I hvert fall ikke skia!
Dessuten er det kaldere på øra enn om vinteren. Fremdeles.  

Og jeg?

 

 

 

 

Mars mot vår

Det er like stort og hellig, hver gang; det kritthvite mot det himmelblå, lyden av stille og stavtak, andpust og utpust, og terrenget som ligger dønn fast, men som allikevel er det mest levende.
The hills are alive, and kicking. Skogen også.




Lørdag. Synnfjell.



Søndag. Flåmyra i Aust-Torpa

Is this it?

En halv skidag ble til en heltidstur og den andre femmila på fem dager. Tross varmegrader og yr i lufta vil jeg påstå at føreforholdene var ganske greie. Litt trått innimellom. Zeroski under beina. 
Stort sett dagsferske spor hele veien fra Frognersetra til Sandermosen,  men like før Kjelsås måtte skia av.

Planen var å gå fra Frognersetra, gå innom bålplassen til kollegaer der, gå videre mot Kikut, deretter Gørjahytta, Delebekken og nå toget hjem fra Movatn kl. 16.17.
Allerede før jeg begynte å gå klarte jeg å rote meg bort i tåka etter at jeg gikk av t-banen og endte i en barnehage som arrangerte olympiske leker. Jeg tror det var der jeg mista de 2 minuttene som seinere gjorde at jeg mista toget på Movatn. Ikke fant jeg kollegaene mine heller.

Fram til Kikut gikk turen som en røyk, og jeg mente at jeg jeg lå godt an til togtiden 16.17 på Movatn. Ved Fortjern begynte jeg å innse at tida gikk alt for fort og jeg bestemte meg for å gi på mer gass og sjanse på at det skulle gå bra. Jeg hadde imidlertid beregna alt for liten tid på strekket Kikut-Gørja-Delebekken, og ankom Delebekken 15-20 minutter bak skjema. Alternativene var å gå ned til Hakadal stasjon og ta toget derfra, forutsatt at jeg ville rekke det, eller uansett gå mot Movatn. Om jeg ikke skulle rekke toget der ville jeg allikevel være nærmere hjemme. Vanligvis kan man gå over Store Gørja og Kalvsjøen mellom Gørjahytta og Movatn, men jeg hadde lovet meg selv å ikke gå over noen vann. Traseen som går rundt om Delebekken og Fløyta er ganske mye lenger, rundt 5 kilometer ekstra,  kanskje enda mer?

Det ble en thriller med klokka ned mot Movatn. Om lag 500 meter før stasjonen hørte jeg toget fløyte, men jeg var ikke sikker på om det var toget som kom fra Oslo eller som gikk den retningen. Det hadde gått...Neste avgang var om 1,5 time.

Så ble det en etappe til, med sikte på å rekke neste togtid fra Kjelsås.

Hva dette er? Barmark i skiløypa, med linsedogg.

Om det skulle vise seg å være barmark siste biten kunne jeg risikere å miste også denne avgangen.  Jeg rakk vogna, og det med god klaring. Kaldt var det å vente, selv i disse varme tider.

Skal skisesongen vare lenger i sørlige markaområder må det kommer mer snø og kulde snart. Jeg er litt usikker på om det kommer til å skje. 

Mitt generelle minimumsmål for enhver skisesong er snart nådd, og jeg har hatt en flott skisesong jeg.
 

Det er håp i oppgåtte fiskebein

Landet later til å ha delt seg i to nå; de som synes at nå er det nok vinter - mer enn nok!, og de som klager over at vinteren later til å være over, og at skiføret er borte. 

Jeg har ingen ambisjoner om å trøste den første grupperingen. Se på kalenderen - våren vil snart komme uansett.
Til den andre grupperingen vil jeg opplyse at vinteren lever i beste velgående flere steder på østlandsområdet. Man trenger ikke reise milevis av gårde til fjells eller gå i kø på Sjusjøen.

Noen få høydemetre over Oslogryta, litt lenger nord, der tynges trærne fremdeles av snøen og skispor krysser i alle himmelretninger. 

Ugreit å få disse fiskebeina i halsen. Mellom Lygna og Brovoll.

Lygna - Glittretur ble omgjort til Lygna - Harestua i år, men det var et veldig bra alternativ. Kanskje bedre enn originalen. Her kunne man faktisk ski ut-ski inn fra/til perrongen på Harestua stasjon, kombinert med en plass på Skiforeningens oppsatte buss til Lygna på morgenkvisten. Det var unormalt få mennesker med denne bussen i år. Det pleier jo være flere busser. Tror ikke folk vet hvor flotte forhold det fremdeles er inne i skogen.

Om denne turen - som forrige uke var den neste - ble den beste, har jeg ikke tatt stilling til, men det ble den lengste så langt i sesongen.
Perfekt med zeroski, masse snø, trikkeskinner hele veien, lite folk og vakkert landskap.