Så ble det spor

Etter en noe skrinn skidebut forrige helg var det storveis å få gå i sporkjørte skiløyper, med et tosifra antall kuldegrader og sol som passende selskap.
Løype var kjørt hele veien fra Synnseter til Lenningen, men noe grus i sporet innimellom.

Mye folk da hotellet på Spåtind har blitt et veldig populært sted å dra for skiklubber, særlig i starten av sesongen. Varierende grad av det jeg vil kalle normal folkeskikk ( som for eksempel; ikke stå i sporet, ikke gå seks i bredden), men jeg kom meg greit fram uten å måtte hytte med staven eller tråkke over skia på andre skiløpere.

En av de få motbakkene

NM halvmaraton - sesongens overraskelse

Etter det relativt lange skadeavbrekket fra oktober 2014 til mars 2015 skulle løpssesongen 2015 være en hvilesesong. Har derfor meldt meg på få løp, sett an løpsformen og meldt meg på i relativt kort tid før løpene skulle gå. Det ble lite løpetrening i sommer, men da ferien var over kom jeg i et godt sig igjen og følte meg i toppform. Tross god flyt ble løpet i Drammen 7. september noe skuffende mht. tid. Det var allikevel en så god opplevelse at jeg bestemte meg for å melde meg på NM i halvmaraton i Oslo 19. september. Har ikke trent for distansen i år, og har hatt tre turer over 12 km, så dette var litt gambling.

Gikk ut i et spinnvilt tempo, men ai som jeg svevde av gårde! Passerte 5 km på 19.34 - ei tid  nær persen, og 10 km ble passert på under 40 minutter - dvs. årsbeste. Ved 5-6 km ankom krampeliknende smerte i venstre legg, og jeg venta på at beinet skulle låse seg helt. Det gjorde det ikke, men det ble stadig vondere. Så; skulle jeg bryte eller ignorere leggen?
Jeg valget å fortsette løpet, men det ble en utfordring å løpe normalt. Etter 10 km gikk det fryktelig trått.
Ved målgang kom tårene, dels av lettelse over å være ferdig med løpet, og dels fordi jeg skjønte tida ble bra. Så bra at det var ny pers - og holdt til norgesmestertittel i klasse K45-49. Et veldig overraskende resultat på alle måter!
Dagen etter løpet var leggen misfarget og hoven, så det kosta sine krefter.

Lærdommen er blant annet: tren variert hele året, ta noen dagers hvile når det føles riktig, ikke fortsett å løp når muskulaturen skriker. Og det er aldri for seint å bli en god veteran. 

Slipsteinsvalsen

Sommerforelskelsen  er sjarmerende og vakker. Spor av levd liv og arbeidsomme dager.
Slipsteinsvalsen går og går...

 

 

Sentrumsløpet 2015 - og forsiktig optimist

Det var knyttet stor egen spenning , og mye nervøsitet, til sesongens første løp, Sentrumsløpet.


Ettersom jeg ikke har løpt i perioden oktober 2014 og til mars 2015 pga skade i venstre fot hadde jeg egentlig avskrevet hele løpssesongen for 2015. Så er det jo slik at en må prøve litt innimellom, med joggesko på beina, og fra medio mars har jeg kunnet løpe intervaller stort sett som tidligere år. For to uker siden tenkte jeg derfor at f... heller, jeg finner meg et billig startnummer på finn.no og løper Sentrumsløpet allikevel.  Som sagt så gjort.

De ytre omstendighetene var i grunnen perfekte (vi snakker om været). Regnet ga seg ut på ettermiddagen og avskrekkende kaldt var det ikke, selv om jeg fant det mest behagelig å ha på vanter.
Målet var, som det alltid er på 10 km, å løpe under 40 minutter. Jeg tenkte på forhånd at jeg kunne klare det, men det kunne vel så gjerne gå over 40 minutter. Litt surt ble det med sluttida 40.03, men veldig fornøyd med at foten holdt så bra og ikke stansa meg. Kan med andre ikke bortforklare tiden med annet enn den generelle løpsformen som nå må friskes opp ytterligere. Det er bare å innse, og jeg har fått det tydelig formidla før, at man forbedrer ikke tidene sine ved å løpe tre mil i uka.

Tredjeplass i aldersklassen er helt fint det, og negativ splitt med 5 sekunder er godkjent.

Fra skisko til sandaler - på samme dag

Heldige er vi som bor i et land som byr på så mye natur og vær- og føreforhold, ofte innen relativt greie avstander. Skia var egentlig satt bort for sesongen, men med så rikelige mengder snø som det fortsatt er på Østlandet, og flott vær, var det ikke lett å stå i mot fristelsen til å ta en tur til.

 

Etter en flott tur på Synnfjell og vel nede i lavere strøk var det bare å finne fram sandaler og stutthoser, kjenne vårvarmen sige på,   myse mot sola og blåveisene.

 

Skisesongen ble den nest beste noensinne for egen del, målt i antall tilbakelagte kilometer. 1647 km ble det til slutt, og 56 turer. Sånn omtrent hver lørdag og søndag siden tidlig i desember og til midten av april, pluss noen hverdager.

Tradpåske

Slik, for eksempel.

På vei mot Spåtind en vindstille påskeaften med tørrvoks under skia og faktor 25 i kinna.

Palmandag

Palmene fra søndag hadde lagt seg flate og løypene i marka åpenbarte seg med jomfruelig fristelse.
På vei til skitur fra regn i byen fikk jeg den samme følelsen som ved skisesongens første turer. Det vakre synet av nysnø som hviler andektig på trærne og suget etter å gyve kreftene løs i skisporet med innbilsk følelse av stål i bein og armer. Forskjellen var at temperaturen var rundt 0 og snøen våt.  Hadde godt feste med zeroski, men ikke noe glid.  Det gjorde ikke noe. Det var nok en ny sterk skiopplevelse.  Vakkert fra Ringkollen i dag.



Utsiktspunktet fra løypa ved Ringkollen

 

Velge og vrake i løyper

Med temperaturanslag på rød side for Osloområdet i helga var det tryggest å komme seg lenger inn i landet, til litt kaldere vær og litt mere snø.

Straks på toppen av Spåtind 1414 moh.

Uansett er det mye å velge i av ulikt terreng og skiløyper i dette landet. Det gjelder bare å bli kjent, prøvegå hvor løypene fører deg hen, og ikke minst finne plasser å parkere.

Fine turer både i nærløypene fra Bakkebygda og innover Finndalen, og topptur til Spåtind på en helt vindstille dag. Dem er det ikke så mange av i høyfjellet.



Søndag viste termometeret -4 grader, men føret var ekstremt glatt grunnet underkjølt regn. Også jeg ble glasert i løpet av timene i sporet. Lite folk og flotte løyper fra Bakkebygda til Krokvassfjellet.

Krokvassfjellet

Det er noe eget med timene etter en lang skitur; fylt med behagelig slitenhet i hele kroppen,  behov for stadig inntak av mer mat og drikke, og når en har fått på seg tørre klær og fyrt opp, da er det ro i sjela resten av den kvelden.

Rolige forhold uten startnummer

Scooterløypa som går over Grimsvatnet

God plass i mange spor for oss som ikke gikk med startnummer i Holmenkollmarsjen i dag. Mange forlot toget på Stryken, men også flere enn jeg har sett noen gang fra Grua.
Noen minusgrader i Oslo på morgenkvisten, men fønvind ved ankomst Grua. Litt vrient føre mht. feste, men ikke verre enn at det gikk framover uten å få krampe i kjeven. En del rusk i spora etter kraftig vind, og snøfall fra trærne ned i løypene ga stedvis litt glatte og isete spor.

Sol og plussgrader, såpass at lua måtte kastes i bakkene opp fra Svartbekken.

 

Manahelg på løypekryss og tvers

Varma opp til skihelg med en mediumlang skitur fredag fra Hammeren om Kobberhaughytta - Kikut - Rottungen. Lite folk, ja veldig lite folk, flotte spor og rubbeski.

Østre Aurtjern. Soria Moria i det fjerne?

Ved Spålen

Har lovet meg selv å aldri ta skibussen mer, men i et snev av iver fredag hadde jeg meldt meg på skibussen fra Ringkollen lørdag. Skulle være miljøvennlig å ta t-banen opp til Sognsvann og skibussen.  Fornøyd og ute i godt tid stempla jeg t-banebillett, men noen t-bane til Sognsvann hadde ikke tenkt til å komme, så da løp jeg hjem igjen og tok bilen. Ulempen var da at jeg måtte ende opp på Sognsvann igjen. Og å gå på ski ved Sognsvann er noe jeg ikke frivillig gjør.
Fra Ringkollen fikk jeg gå i ensom majestet i traseen om Nysetra, over Mosjøen, ned Bjørnputtdalen og forbi Sinnerdammen. Ved Spålen traff jeg to personer, men vi skiltes i første løypekrysset der jeg skulle ta løypa om Sandbekkmana til Vesle Sandungen. Her hadde det ikke gått mange skiløpere etter siste snøfall, så det ble noen tunge 7 km, men veldig vakkert da sola begynte å trenge seg på over Høgflaka.
Folk sto det mengder av på Kikut da jeg kryssa tunet, ellers lite folk i løypene, med unntak av siste biten på Gamle Ankervei til Sognsvann.



The proof; kjentmannsposten ved Daltjuvmana

Søndag ville jeg gjerne se Daltjuvmana igjen og kjøre den artige løypa ned retning Stålmyra. For å ha en retrettmulighet når jeg måtte ønske så starta jeg fra Skar i stedet for å ta toget nordover og gå hjemover. Først til Fortjern og Gørja, så over Kalvsjøen, ned til Fløyta og over til Delebekken.  Deretter forbi Trehjørningen, kryssa løypa ved Stålmyra og opp til Daltjuven. Da var jeg dyktig sliten,  før jeg kunne returnere med mange fine nedoverbakker. Lite folk i løypene også denne dagen, men jeg har aldri møtt så mange i løypa mellom Trehjørningen og Daltjuvmana. Alt er relativt. Først ved Rottungen på vei tilbake til Skar traff jeg på løpere som perler på ei snor.

Da var det bare plass til en sofa resten av den helga.



Flotte Torpaturer på ski

Det er søndagen da Facebook flommer over av bilder fra skiturer i mark og fjell, og det er ikke rart i det hele tatt! Man blir ganske vill og yr og vil gjerne dele med hele verden når vinteren viser seg fra sin aller beste side, og man selv er midt i det.



Redalsetra

Jeg slapp all antydning til kø i løypene i Snertingdal og Aust-Torpa, og i Snertingdal var det heller ikke spor etter løypemaskin før etter noen kilometer, så det ble noen tunge første fem kilometer lørdag, på vei til skihytta i Snertingdal. Der ble det toddy og nistespising før jeg fortsatte videre til Redalsetra, der jeg skulle snu. Sola titta fram fra skydekket ved vending.



Ikke så verst utsikt fra taket heller

 



Mens jeg var i gang, det vil si, etter at jeg kom hjem igjen,  og det jo lå om lag en halvmeter snø på taket, så tok jeg hyttetaket før ettermiddagen ble mørk. Skulle egentlig bare spa av noen store skavler på ene siden, men underveis ble det litt som med juletrepresangen til Alf Prøysens Jensemann. Det ene tok det andre, og det burde jo være jevn belasting på hele taket, så da ble det hele taket da.


Søndagen åpenbarte seg med knallrosa skyer på himmelen etter at nattemørket hadde sluppet taket. Et tosifra antall kuldegrader og sol i emning. Og en fantastisk skidag skulle det bli. Gikk løypa fra Bakkebygda og inn til Finndalen. Etter å ha tatt en runde i Finndalsrunden, tok jeg en sving rundt Bergvassrunden, deretter en omgang i Rauhaugrunden.
Ingen skistuer i området her, og det hadde nok vært en dårlig butikk, for det var ikke mange skiløpere ute.

Rosa til frokost

 

Ved Flåmyra

 



Hare til Heggeli

Hva er det med menn i tights, og med ski på beina (men sykkel går for det samme)?

Jeg kan forstå det føles ydmykende å bli forbigått av det svake kjønn, og at man i hvert fall må klare å henge seg bakpå skia hennes opp bakkene. Da vi kom opp til Søndre Heggelivann stoppa jeg for å ta litt drikke. Da stoppa han også. Først sa han noe, som jeg nok skjønte var til meg, men som jeg lot som om jeg ikke hørte. Så sa han mer, og jeg kunne ikke fortsette å late som jeg var døv.
Ja ja, så kom hele regla med "god treningsøkt til Holmenkollmarsjen det der", osv. Ikke noe galt med mannen altså, han var hyggelig han.  Allikevel; Alle kommentarer jeg får når jeg går på ski kommer fra menn.  Umiddelbart er de bare irriterende og invaderende, men når det går noen timer så kan jeg lure på om de kanskje bare er hyggelig ment? Men det ville jo aldri falle meg inn å si til en mannlig skiløper "Bra tempo!" Og hvordan ville menn reagert?

Det skulle være en rolig langtur, men første mila gikk så svettespruten sto vannrett under lua.
Det var ikke tvil: det måtte bli en stor feit kanelsnurre på Løvlia, før jeg fortsatte mot Stubdalsflaka.
Nydelige forhold hele veien! Smøring; Blå extra og Rode multigrade.
Og skia har nå gått i oppløsning.

Ved Stubdalsflaka

Rikelig med vinter på Krokskogen

Mildt hadde det blitt siste døgnet, etter et relativt kraftig snøfall. Snøen og skisporene fantes i rikelige mengder fra Skansebakken og innover Krokskogen. Det ble Zeroski i dag, og det var et veldig godt valg!

Klar melding: Snu her!  På Nibbitjern.

Vinterdrømmedøgn

Nysetervegen

Innover i skogen, eller marka som skogen heter i Osloområdet, mens dagen gikk over i kveld og det vakre vinterlyset ga magi godt hjulpet av rikelige mengder med nysnø på trærne og bakken. Det ble ski fra Stryken stasjon, og ferske skispor siste biten før blåstien ble gått til fots. Vann og vin i sekken, med mer.

Det fortsatte å snø natta lang, og det ble en nydelig skisøndag i marka, slik den skal være. For det er noen ting som skal være slik de alltid har vært, samme hva som skjer ellers i verden; Snø, kuldegrader og skispor i januar.

Og der var jo snøplogen på plass på Snøploghøgda. Reine skulpturen.

Jul i streng kulde og mild fønvind - samme sted

Jula 2014 ble som i fjor; fine skiturer i Torpa og vennlige Synnfjell, og lite folk. Kanskje ikke så rart det siste, de dagene det var under 20 minus. Men det skal sies; det som virka best da var kroppen, i motsetning til mobil og bil.
Så, brått, lille nyttårsaften var det varmegrader, på høyfjellet! Veldig rar opplevelse. Våt snø og vrient føre. Dagen etter var det isete og harakiri å sette utfor i enhver nedoverbakke. Så da ble det gammel-dame-varianten med skia i henda. Uansett; det er jo den veien det går.



På Synnfjell

Jeg hadde vann og ved, og klarte meg med det...