1814-løpet

Det var med en viss ydmykhet og ekstra glede å delta i 1814-løpet på Eidsvoll i år. Sist gang løpet ble arrangert var i 2006, nærmere bestemt 14. mai. Den dagen husker jeg veldig veldig godt, og det har blitt stående som en merkedag for min løpskarriere (for å bruke et noe ambisiøst uttrykk).



Skauerud

Fint er det også å dra til steder der noen av ens slektsrøtter er, selv om det ikke bor noen Skauerud'er på Eidsvoll lenger. Jeg er garantert ikke i slekt med noen av de såkalte Eidsvollsmennene, men ser ikke bort fra at tippoldeforeldrene måtte sørge for mat og brensel til 1814-forsamlingen.   

Jeg var relativt ny når det gjaldt løpskonkurranser på dette tidspunktet i 2006, og dette var en av de første 5-kilometrene jeg løp, og det første løpet utenfor Oslo.  Start og mål var ved Eidsvollsbygningen den gang. Ikke at jeg fikk sett så mye på den akkurat.
Jeg var ikke medlem av noen ordentlig klubb og syntes derfor det var spesielt artig å utfordre meg selv til å slå noen av damene fra Sportsklubben Vidar som var mange og gode og som ikke var til å unngå og legge merke til.

Mot slutten av løpet lå jeg bak Anne Myhr fra Vidar som jeg stilte i samme klasse som den sesongen.   Opp siste bakken satte jeg inn et rykk, tok sats og løp forbi.  Jeg holdt ledelsen inn til mål, og nærmere oppkast etter et løp har jeg sjelden vært.  Det var min første klasseseier i et løp, og jeg var enormt stolt og glad. Og jeg hadde slått en Vidar-løper!
1814-løpet anno 2006 var et raust løp fra arrangørens side. Alle klassevinnere ble behørig premiert og 1. premien var et par joggesko fra den lokale sportsbutikken. De brukes ennå, riktignok ikke til løping.

Etter målgang var det bananer i lange baner og jeg heiv innpå tre stykker på kort tid. Bare ta en titt på bildene fra 2006. Lite visste jeg da at bananer og jeg var en dårlig match, men det åpenbarte seg relativt raskt.  Jeg trodde min siste time hadde kommet der jeg lå i lasterommet i en varebil mens sjåføren var i telefonisk kontakt med legevakta på  vei hjem til Oslo. Om det ikke var et fullblods anafylaktisk sjokk så var det starten på et. Siden har jeg holdt meg langt unna bananer, men har hatt nogenlunde samme opplevelse etter løp.  Nå går det i vann og rosinboller om det skal inntas noe innvortes rett etter et løp. Sportsdrikk er også skumle greier.      




Forbi Eidsvollsbygningen. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Dagens 1814-løp hadde en annen trasé, med start og stopp ved Råholthallen. Traséen gikk riktignok forbi Eidsvollsbygningen, og det var alt i alt en fin og lettløpt trasé. En del brå svinger var det dog. Starta som vanlig alt for hardt og fikk svi for det.  Fant ikke rytmen og kava en del. Klarte ikke holde tritt med løpere jeg burde holde følge med, og klarte ikke besvare rykk på siste kilometeren. Fikk en god fight med Dorte Foss siste to kilometerne, men hun var sterkest.  Det ble klasseseier på meg, som i 2006, men ingen bananer, og ingen skopremie.  Litt glissent på premiefronten, men alle fikk t-skjorte og medalje. Tida 19.34 er den samme som ex-persen på distansen fra 2011, så det er godkjent. Det er ett minutt og sju skunder raskere enn i 2006 (skulle bare mangle). 

Løpet fortjener flere deltakere og bør satse på litt tydeligere markedsføring neste år om de ønsker å vokse til gamle høyder. Heia Eidsvoll og 1814-løpet!

Ny pers i flybyen

Fjorårssesongen inkluderte ingen 5 kilometerløp, litt tilfeldig egentlig. Persen var fra 2011 (19.32), og selv om jeg mente at jeg nå kunne være god for bedre enn den tida var det selvfølgelig litt spennende på kveldens 5 kilometer på Fornebu.
Litt lett regn gjorde forholdene ypperlige. Ikke uventet ga jeg alt i den først slake bakken, og dermed var det ikke mye oppspart energi igjen. Allikevel fikk jeg samla meg om å gi på mer de siste 2 kilometerne uten å bli kvalm, og jaggu ble det ny pers! 19.09 og strålende fornøyd!
Vinneren av min aldersklasse ble også vinner av løpet totalt, så det er åpenbart ikke slik at kvinner blir treigere med åra. Det har vi mange levende eksempler på.

Et nytt drin(k)keglass rikere, og tilfreds med å kjenne at intervallene har gitt en effekt på hurtigheten. En kilometertid på 3.50 på 5-kilometerløpet er faktisk like raskt eller raskere enn det jeg som regel løper 1000-meterintervallene på (når jeg løper 7-10 x).

Gleder meg til neste 5-kilometer! Distansen er såpass kort at jeg har inntrykk av at målgang er like etter starten har gått. Liten tid til å kjenne på hvordan en har det underveis.

Z på dør

Sommerhalvåret byr på et større mangfold av alternativ trening enn vinteren.
Det er mye god styrke- og utholdenhetstrening med hammer, sag og øks i hånda.
Har begynt å bruke water også, og jeg ser poenget.

Og bokstaven, ja det måtte bli den samme som før: bokstaven er Z. Den som binder sammen på kryss og på tvers. Det er det lange tradisjoner for i dette landet, i inngangen til uteløer og boder.

Det gamle WZ

 

Ny vår med negativ splitt

Finnes det noen bedre inngang til ny løpssesong, og våren som sådan, enn en  negativ splitt?
O du herlige. Med tre sekunders margin i favør av de siste fem kilometerne klarte jeg dette for tredje gang på 10 år.
Godt løpevær for meg i årets Sentrumsløp (+20 grader ca) , og to utvalgte mantra som skulle slå inn som stempler når det var på tide. De fungerte bra.
Sjelden har et løp føltes så lett og fritt for tunghet underveis, men dessverre ble ikke tiden så god (51 sekunder treigere enn i fjor). Allikevel;  det var ikke så galt at det ikke var godt for noe med en 2. plass; storveis fornøyd med å vinne en løpesekk fremfor nok en bag, og en "goodiebag" med unødvendigheter.
Ser nå fram til noen 5-kilometre før sommeren.



Negativ splitt, dagen derpå

Oppskriftsmessig påske

Påsken var sein i år, men jammen var den akkurat slik malen for hvordan en tradisjonsrik påske skal være for Ola Nordmann. Det enkle hyttelivet, skiturer og snø på fjellet, sol fra blå himmel, klister på ski og klær, bakglatt føre, kvikk lunsj i sekken, appelsin i kørja, maling av påskeegg, generøs påskehare, solkrem, solbriller, kaffe i hyttesolveggen, og mere. Det som mangla var bilkøen hjem. Påsketuristene hadde spredd tidspunkt for hjemturen godt.


På vei opp til Spåtind, 1314 m.o.h.

Så ble det en lang skisesong på 5 måneder og 1,5 uke. Totalt 47 skiturer mot 63 i fjor. Gjennomsnitt på 24,7 km per tur, mot 28,9 i fjor. Det har blitt uvanlig mange turer på zeroskia og på skøyteskia nå på slutten, men kun en kveldsskitur i hele vinter.
Jeg er fornøyd jeg.  

Påskeeggkolleksjon 2014

En smak av påske

Testa påsken. Ikke noe å klage over.
Ikke krim (annektert), ikke egg, ei appelsin, men kvikklunsj, solbriller, solkrem, snø og ski.
Det tok sin tid før Spåtind ble "besteget" i vinter. Lørdag åtte jeg snu 1,5 km før toppen på grunn av vind. Søndag var det helt vindstille. Og ganske så folketomt en stund.

Slåttemark og skigard på Ola Narr

Det er ofte sånn at severdigheter som ligger nærmest døra er de mest ukjente og minst besøkte.
Siden sist jeg lufta min imaginære hund over Ola Narr, på nedsiden av parsellhagene ved Keyserløkkka, langs Gjøvikbanen, hadde det kommet opp en flott skigard og informasjonsskilt om slåttemark og rødlista arter. Sånt no' har vi i by'n! Det er flott og gir bud om at ikke alt vil bli asfaltert, selv om ein skigard ikkje kan vare evig (Stanley Jacobsens skigardsvise har ikke tapt seg med åra. Tvert i mot).
Kommunens planer om en midlertidig storbarnehage på Ola Narr truer imidlertid. Midlertidige brakker har en tendens til å bli svært bestandige.

Lurer på hva Ola Narr hadde sagt og gjort i dag. Om han ville sprada rundt i området med silkebukser, hvite hansker, kalvekryss og lakksko. Er det de tightskledde damene med høretelefoner, ipad og mikroskopisk fillebikkje på armen som er dagens Ola Narr?

Skigard av tre

 

 

Skigard av metall

 

Sesongens siste lavlandsskitur

Mellom Stryken og Stålmyra. Midt i skiløypa.

Fine løyper, men mye rusk og rask innimellom, og vekselvis isete bløtt på en strålende solskinnsdag. Enkelte steder var også snøen helt borte.
Det er tydelig at det ikke har vært ordentlig tæle i vinter for vannet renner usedvanlig åpenlyst uten isdekke i alle elveleier og der det er bart er det bløtt i bakken og ikke hardt.

Dette var sesongens siste skitur i lavlandet, og det er helt greit. Det er ikke en spesielt tidlig avslutning heller. For eksempel er det fire dager seinere enn for to år siden.

For andre ble helgas arbeid med skiløyper den aller siste i dette livet.I går omkom en av løypekjørerne under løypemaskinen sin på Ringkollen. På jobb for å glede skiløpere. Takk for innsatsen og hvil i fred.
http://www.skiforeningen.no/kampanjesaker/minneord_svein_gulbrandsen    
Jeg betaler min kontingent til Skiforeningen med glede og ydmykhet, for løypene som blir kjørt opp og som pakker marka inn på kryss og tvers, av løypekjørere dag og natt. For løypenettet er en gave.


Daltjuvmana. Flotte løyper.

Løipeproblemet løst med hest og harv

Det er ikke noe historisk nytt at det ikke ligger snø i lavlandet på denne tida av året. Ta for eksempel datoen 13. mars 1938. Det så ikke lovende ut i skiløypene sør i Nordmarka da heller.  Mer om det følger etter en liten historie:

Dagens tur, 12. mars 2014, ble en kombinasjon av oppdagelsesreise, tidsreise, historietime og visualisert skitur.  Fysisk gikk turen til Nasjonalbiblioteket, på sykkel i sol og på bar asfalt.  På det fredelige biblioteket var det voldsomt til sikkerhetsrutiner, og ikke vet jeg hva vaktene skulte olmt etter bortover pultradene.  Det var i hvert fall rikt bemannet med vakter med uniform. Mer rikelig bemannet enn hva bemanningsnormen for barnehager tilsier. 

Vel, til saken.  Vinterens selvpålagte prosjekt; å finne resultatlister fra skirennet Vidarløpet så jeg kunne oppklare hvilket år bestefar gikk skirennet fra Stryken til Kjelsås.  Han må ha gjort det ganske bra, ut fra premien å dømme, men det står ikke noe årstall på premietallerkenen. 

Etter å ha fått gode råd fra historiker Thor Gotaas og Nasjonalbibliotekets veiledere per e-post så var det gamle utgaver av avisa "Sportsmanden" eller Morgenbladet som var de heteste tipsene.  Og avisene finnes på mikrofilm på Nasjonalbiblioteket.

Men hvilket år skulle jeg sikte meg inn på?

Rennet starta i 1933 og bestefar ble småbarnsfar i 1939, så kanskje en gang i mellom der?
Etter å ha funnet noe mer informasjon om skirennet på nettet trodde jeg allikevel mest på året 1940 fordi det var rekorddeltakelse det året og fordi rennet i 1940  åpna for deltakelse fra alle og ikke bare dem som  var med i Arbeidernes idrettsforbund (AIF). Thor  Gotaas skriver om anslagsvis på 50.000 mennesker som var publikum langs løypa det året.  Jeg visste ingenting om min bestefar hadde vært medlem av noen skiklubb, men hvis han hadde vært, så måtte det ha vært en idrettsforening i Sylling eller Asker, tenkte jeg. Uansett antok jeg at han gikk rennet før han bosatte seg  i Asker med Anna Skauerud. Jamfør vigselsattesten fra notarius publicus i Oslo oktober 1938 bodde han i Oslo da han giftet seg, i Konows gate 69, og livnærte seg som maler (som sin far).  

Vel, året 1940 var bom,  men 1938 - den 13. mars, ja se der gikk jeg rett på navnet gitt! 6. plass til "Johs. Gunderud, Vidar" (dog feil skrevet etternavn; Gunnerud), på tida 2.19.08. Ikke dårlig det på 37 kilometer i kuppert terreng. At bestefar øyensynlig gikk for Vidar gjør jo at min sportsorganisatoriske ring sluttes.Det er vel ingen ting som er tilfeldig.
Ei heller at løypa omslutter kjære Handkleputthytta; på Nysetervægen og over Daltjuvmana. Eller at  det var akkurat i dag jeg skulle finne fram til opplysningene,  så og si nøyaktig på 76-årsdagen for det ene Vidarløpet han deltok i. Så hadde det da også slått brått ned i meg, i løpet av gårsdagen, at dette var dagen for å finne løsningen.

Så til snøforholdene. "Sportsmanden" hadde en svært fyldig reportasje 18. mars 1938 fra rennet, og jeg gjengir noen beretninger her:

Overskrift:
"Stormønstringen krevet 200 billas sne for de siste 2 kilometers løipe!"

Og videre...

"Så kommer vi til det siste og for i år i hvert fall det største problem - løipeleggingen! 
- Ja det er nu et helt kapitel for sig selv det! Løipa er det siste men også det største problem. Helt fra startplassen til mål var det et kolossalt arbeide for å få løipa i brukbar stand.  På Stryken kom vi på noe HELT NYTT - det var Thomas Stryken som fant på patentet.  Han brukte hest og fjerharv for å løse opp holken i løipa de fire kilometrene fra Stryken til Nysæter! Han kjørte hest og harv så langt det var nødvendig - og jeg skal si det hjalp - så ble løssnø kastet oppi sporene - det blev bra! (sier arrangementskomiteens formann Reidar Evensen i intervjuet)

Så var det slutten av løypa:

..."Arbeidet med løipa mot mål var den verste trøkken. Vi måtte legge 2 kilometers løipe på bar bakke. Kjørte sne, rent amerikansk! Vi har kjørt 200 billass, arbeidet gikk dag og natt de to siste døgn . og pågikk helt til litt før innkomsten søndag formiddag.

... Men ikke nok med snekjøringen, vi måtte til med frysemidler også på de utsatte stedene, der hvor solen fikk makt. "

Rennet ble for øvrig vunnet av Øivind Sørensen fra Brekke på tida 2.05.16.

Ellers er alt som før. Mars kan fremdeles være lunefull, så ikke pakk ned stillongsen og broddene ennå. I hvert fall ikke skia!
Dessuten er det kaldere på øra enn om vinteren. Fremdeles.  

Og jeg?

 

 

 

 

Mars mot vår

Det er like stort og hellig, hver gang; det kritthvite mot det himmelblå, lyden av stille og stavtak, andpust og utpust, og terrenget som ligger dønn fast, men som allikevel er det mest levende.
The hills are alive, and kicking. Skogen også.




Lørdag. Synnfjell.



Søndag. Flåmyra i Aust-Torpa