Jul, jul, strålande jul

Jul, jul, strålande jul,
glans øve kvide skogar,
glitrande stjerner og orgelets brus,
klokker som kalle frå alle Guds hus,
salmer som frir seg frå tid og sted,
evige lengsel te liv i fred.
Jul, jul, strålande jul,
glans øve kvide skogar!


Kom, kom, strålande jul!
Senk dine kvide vinger
øve soldaten sin blodige arm,
øve kvert sukk frå ein menneskebarm,
øve den gamle som går te ro,
øve den unge som bygge seg bo.
Kom, kom, strålande jul!
Senk dine kvide vinger!

(Musikk: Gustaf Nordquist / Tekst: Edvard Evers Norsk tekst: Ingvar Hovland)

Vindu mot halve væla

Det lyser i stille grender

Så sant, så vakkert, så stille.

En førjulsettermiddag i blåtimen

1.søndag i skisesongen 2011-2012

Naturens motiver taler for seg selv. For ord blir bare ord når øyet møter slike syn som i dag, på Krokskogen.

Skia er satt i drift

Jeg skal la være å synge klagesanger over snøen som kom så seint, og heller glede meg stort over at sesongens første skitur endelig kunne gjennomføres, i dag 10. desember (i fjor 17. november, i 2009 31. oktober). Stor lykke med ski på beina og frisk luft i fleisen.  
Mye snø ligger det ikke på bakken, men nok til at skituren Kjelsås - Movatn og tilbake kunne gjennomføres uten å få grus i rubben. Jf nye løypeskilt ved Movatn har strekningen Movatn-Kjelsås økt siden i fjor (nå er det 10 km, jf tidligere 9 km). Dårlig med spor så det ble skøyting med klassiskski. Desverre er det mange turgåere til fots som ødelegger det som lages av skarve skispor.  Merkbart større snømengde fra Monsetangen og videre mot Skillingsdalen.


Konstaterer at styrke i armer og overkropp og kondis er på plass, men det er ikke balansen. Den kom seg underveis, og vil bli utfordra de neste månedene. Kun ett fall. På flatmark. Ikke plagsomt mye folk.

Skillingsdalen (men ingen skillingsboller i sikte)



Null utsikt er turen verdt

Skylaget drev feil vei, både horistant og vertikalt, denne formiddagen, og tåka la seg permanent over en viss høydemeter i Mellomkollen naturreservat. Men, skog er skog; mørkt, magisk og mystisk.

Utsiken fra Gaupekollen var påklagelig i dag. Intet at skue.

Fra toppen av Gaupekollen, 524 m.o.h.

Mediumhøyt på Mellomkollen

537 m.o.h er ikke så høyt, men høyt nok til å føle seg på toppen av verden. Utsikten fra Mellomkollen er på god vei til å gro igjen; snart ser man bare skogen for trær.

På toppen av Mellomkollen, 537 m.o.h.

På vei ned møtte jeg denne skjeggete karen





Sommerhjulfugl

Kanskje var det sola og varmen som lokka denne sommerfuglen ut på vift på et sommerdekk? Eller var det et forsøk på å trylle om bilen til Chitty chitty bang bang , den flyvende bilen (en barnebok jeg ble veldig fascinert av som 5-6 åring)?

Lue, votter og annet ulltøy var med, men selv et tradisjonelt lett sommerantrekk ble i varmeste laget under vedærbe'. God alternativ trening. Det eneste som ikke stemte, i tillegg til hva kalenderen viste (1.oktober!) var at blåbærrisa var gustne og grå.  Insektene glimra forresten også med sitt fravær.







Den siste tamme blomsten (blomkarse planta i juli) holdt stolt stand.
En fargeklatt som ikke trengte sola som lyskaster.

10 for Grete - hilsen Keyserløkka

Det var ”10 for Grete”, hilsen Keyserløkka, 25. september 2011; Tid 39.36

Jeg hadde sett kartet over løypa men jeg var allikevel spent på hvordan traséen ville virke i løpende tilstand. Det viste seg å være en nokså  rask løype, med færre oppoverbakker og svinger enn Sentrumsløpet.

Foto:Adelheid Huuse (http://futtnfart.blogspot.com/)

Dagen starta med hodepine og urven kropp, og ting var ikke som det skulle være, morgenen før et løp. Men, jeg kjente meg allikevel lett og pigg under oppvarminga, og på de første kilometerne. Skjønte etterhvert at jeg hadde starta i et knalltempo da både Mari Brox og Veronica Blom, som er langt raskere (og yngre!) løpere enn meg, løp forbi meg ved 3-4 km. Hadde ikke sjanse til å henge på, og det visste jeg heldigvis, så jeg slapp deres rygger uten å bli stressa. De ble hhv nr 3 og nr 1. Det ble 7. plass totalt på meg og 19 sekunder unna persen, men jeg klarte dagens primære mål; å komme under 40 minutter. Klasseseier også i år, 1 minutt og 23 sekunder bedre enn i fjor. Men det skulle da også bare mangle. Da hadde jeg ikke løpt ei mil på 11 måneder.

Noen kommentarer om arrangementet, med mere...
Atkomsten/ferdselsårene mellom starten og festningsområdet, der man bla. la fra seg bagasjen, var kronglete og ikke intuitiv. De portene man normalt ville gått ut fra, for å gå korteste strekning fra festningsområdet til starten i Kongens gate, var stengt av for folk, så man måtte gå rundt. Dette stressa i hvert fall meg ganske mye, og jeg kom fram til startfeltet kun 10 min før start (mot anbefalt 20 min, og som jeg i utgangspunktet hadde god tid til).

Oslo har fremdeles mye å gå på for å mobilisere publikum til gateløp, selv om det var betydelig bedre i år enn i fjor. Det kan også skyldes at løypa er lagt i mer sentrumsnære områder, og ikke ut på en industriell halvøy, for eksempel. Med start kl 9.45 på tikilometern kan jeg imidlertid forstå at det ikke er mengder med skuleystne ute og rusler. Det var nok for de spesielt interesserte.

I fjor fikk damene rosa t-skjorter og herrene blå. Jeg spurte om å få en blå i fjor, men de fantes da bare i større størrelser enn de som passet meg (altså kun herretilpasset). Det var også herrer som ville ha rosa, men fikk til svar at de rosa var til damene. I år fikk damene lilla og herrene oransje t-skjorter.
Verden går ikke framover akkurat,  når ikke bare akebrett og ski og klær til småunger lages i jente- og guttefarger, men også treningstøy til voksne. Hvor kommer det fra, denne antakelsen om at alle damer liker rosa og lilla? For kom ikke her og si at det er tilfeldig valgt farge til hhv damer og menn. 

Dagens redskap og fangst

Vel, den rosa t-skjorta har ligget lagre i skuffen et år, og blir nok liggende der.

Artig og bra at fornavnet sto på startnummeret. Da var det lett å sende sin personlige heiing til hver og en (og jeg lurte fælt da ei dame heia så voldsomt og ropte navnet mitt, for jeg hadde da aldri sett denne dama før). Men det hjalp. Det gjorde også heiaropene fra mitt faste støtteapparat, og andre kjente som sto ringside. Det betyr en forskjell.

Etter endt løp tok jeg med meg sauebjella for å være støyende publikum på hel- og halvmaraton. Supert med splitta start på disse to distansene synes jeg. Lettere å følge med for publikum, og kanskje ikke så demotiverende for maratonløperene (selv om en del halvmaratonløpere tok igjen de siste på maraton etterhvert).

Å bjelle i timesvis ga resultatet gnagsår i henda, og det føles som jeg har løpt maraton i beina. Det er bokstavelig talt hardt å stå og stampe på asfalt og betong.

Været var perfekt i dag, og det var en vel anvendt dag i Oslos gater. Masse blide ansikter på løpende kropper.
Men jeg er fremdeles overbevist om at maraton ikke er sunt.

Så var det pressedekningen da. Ca 24 sekunders innslag, om 16.000 som løp over dørstokkmila si, på NRK Sportsrevyen, mot 3 minuter om Hushovd som mista hjulet sitt og ble nær sist da det gjaldt, fulgt av et enda lengre innslag fra en bankett. Oslo maraton har reist seg fra asken på slutten av 1980-tallet og igjen blitt et stort mosjonsløp som betyr mye for mange, og som har bidratt til å få mange opp av sofaen, sammen med salige Grete Waitz og andre motiverende ildsjeler. Greit nok at Sportsrevyen skal dekke eliteidrett og de fremste internasjonale stjernene og mesterskapene, men de har feks lange reportasjer fra Birkebeinerrittet og Birekebeinerrennet. Og for ikke å snakke om den brede dekningen av fotballkamper med lag og spillere en promille av befolkningen (min antakelse) har hørt om. Nå har det seg slik at det er en relativt stor andel kvinner som løper. Kan det ha en sammenheng mon tro...

Bedre med en drøm i Drammen enn en dram i drømmen

Da jeg sto på startstreken i dag var jeg så full av tro i hodet og en dags hvile i kroppen at det bare var å la beina trave av seg selv og la kroppen flyte gatelangs i Drammen halvmaraton (med innlagt NM).

Veldig veldig glad og stolt

Et realistisk mål jeg hadde satt på forhånd var 1.28.30, men etter noen regnestykker lørdag kveld hadde jeg begynt å fundere på om ikke 1.27-tallet kunne være aktuelt. Sluttid 1.28.01 plasserte seg mellom realisme og fantasi og jeg er særs godt fornøyd! Persen røyk med 1 min og 25 sekunder. Det holdt til norgesmestertittel i min klasse, og nummer 5 totalt (det siste var himmelhøyt over hva jeg hadde trodd).

Man har alltid mer eller mindre små eller store bekymringer i forkant av konkurranser. Hovedbekymringen var 1) nødvendig ærend søndag morgen 2) jeg hadde ikke løpt en halvmaratondistanse siden september 2009, og min lengste løpetur siden den gang har vært på rundt 16-17 kilometer, på skogsbilvei. For sikkerhets skyld putta jeg en tuliphæl oppi hver av skoa. Tror det var lurt.

Hælene klarte seg bra under løpet (litt verre noen timer etterpå), og magen var i ro.

Klarte å drikke ca1/4-1/2 slurk vann ved 5-, 10- og 15-kilometer. Hadde med meg rosiner tilsvarende en liten eske, i en plastpose som jeg hadde i den ene hånda. Allerede ved 7 kilometer begynte jeg å spise av posen (de skulle jo være primært til aller siste del av løpet), og de siste forsvant ved 13 km. Da begynte jeg å føle at det ikke gikk så fort lenger, og Mari Brox løp forbi (jeg trodde dog hun var langt foran meg), og rett etter kom Karoline Skatteboe fra Tyrving. Holdt lenge ganske bra følge med Brox, men måtte gi slipp etter siste drikkestasjon.
Les også reportasje på Kondis

Mellomtidene på 5- og 10 kilometer var langt bedre enn skjema, og ved 15 kilometer skjønte jeg at det kom til å bli pers. Spørsmålet var bare med hvor mye. La inn en spurt inn mot mål, og spørsmålet om jeg kunne løpt fortere er irrelevant.
Med tanke på de moderate treningsmengdene jeg legger bak meg per uke har, blir jeg enda mer fornøyd (4-10 t).

Yr hadde meldt om om sol fra kl 13, og jaggu blei det sol! En veldig varm sol som heldigvis ble noe mer lunken etter hvert.

Drammen halvmaraton sies å være en rask løype den flate traséen, men det var mange svinger, til dels brå, og mange fortauskanter. Lite publikum, men de som var der gjorde en helhjerta innsats for alle.

Medbrakt støttemannskap og løypemelder, og familie til stede, satte en ekstra spiss på dette løpet. Bare moro og glede!

Jeg sa for noen år siden til meg selv (og noen få andre som hørte hva jeg sa) at jeg skulle bli norgesmester, i min aldersklasse, en eller annen gang.  Det er ikke slikt man skal si høyt. Det handler mye om å bestemme seg. Og jeg holdt ord.  

Sko til å spise opp

Så skjedde det igjen. Nok et nytt par løpesko i glade farger og lette som en sommervind (150 g) i mitt skosortiment.
Dette skal være asfalthalvmaratonskoa (Brooks Green Silence).
I følge reklamen er skoa lagd av 75% resirkulert materiale, og med en nedbrytbar mellomsåle. Spent på hva det siste betyr i praksis. Betyr det feks at mellomsålen etterhvert vil forsvinne av seg selv mens jeg løper?
Om skoen egner seg som menneskeføde kan nok hende. Det vil vel arte seg noe a la en vellagra og kraftsmakende myk ost.
Om dette kan kalles en miljøvennlig handling er tvilsomt, for det er nok brent av en del energi av syntetisk og annen skadelig art for å produsere dem.
Spent på den første ordentlige løpeturen. Første gang med Brooks .

Spill i byen

Jeg tror det var i en herværende avis jeg forleden leste at det var unødvendig for Oslofolk  å dra ut av byen for å få med seg "spel" i sommer. Det skal sies at det ikke finnes mange av dem i Oslo, men ett finnes, som sogar har blitt et tradisjonsrikt uteteater på historisk grunn i Maridalen.

Maridalsspillet mer enn innfridde, i all sin enkelhet,  med stemningsskapende kulisser, kostymer og "vorspiel" i form av tablåer. Også hestene da.
Én ting er at vi ikke vet hvor heldige vi er i dette landet sett opp mot hvordan folk i andre land og kontinenter har det i dag. En annen ting er at vi fort glemmer hvordan forholdene var for folk flest bare noen hundre år tilbake i historien i Norge. Å være fredløs for fut, kongemakt og svartedau, uten såkorn, bar ikke bud om en framtid.

En sommer er over...

Tradisjonen tro sang Kirsti Sparboe "En sommer er over" som siste sang i sommersesongens "Reiseradioen", og nettopp det var et ugjenkallelig faktum, siste helga i august. Det kjennes på lufta, og synes på kveldsmørkets tidlige entré. Stearinlysa begynner å komme til sin rett igjen, og shortsen er på kanten til å  være et dristig plagg. Humla suser ikke lenger, og graset er kvitt voksesmertene.

Marsmallows?

En enslig orange en i det grønne

Høstlykke: bringebær, tyttebær, blåbær og rips. Alt fra egen grunn
Et par ruter Droningsjokolade må også med.

Jeg går og rusler på Ringerike...

...sang blåveispiken til Kurt Foss og Reidar Bø i 1950.
Men jaggu er det også gøy å løpe på Ringerike! Og det ser jommen ut som det er gøy å være publikum, arrangør og lokalbefolkning også. Ringeriksmaraton, som arrangementet heter,  er gjennomsyra av så mye positiv og trivelig stemning at man ikke kan unngå å bli smitta. Her er det mye lyse utsikter på grønn resept og her gjøres det ikke forskjell på høy og lav; her heies det på alle. I tillegg kan de det med å arrangere løp på Ringerike; bla med å sørge for mye og nyttig informasjon før og etter løpet, transport til/fra etappene, stenging av veier, samarbeid med lokal pressse og media, og massiv mobilisering av lokale løpere og frivilige som stiller for arbeidsplassen, familien, vennegjengen eller gata de bor i.
”Takk for i dag!” sa den ene løypevakta til meg da hun sykla fra vaktposten sin på Mosmoen etter at alle løperne hadde passert. Det var jeg som skulle ha takka.

Navnet skjemmer ingen
Nevner et lite knippe av lagene som deltok:
Dyrene i Afrika
Familiekraftverket
Flyfillene
Frustrerte føtter
Medvind
Pompel og Pilt
Ringerike sykehus akuttuppene
Run Forrest, run!
Suggene
Svigersvina

Vi er nok flere som kunne tenkes å passe inn i flere lag her, ut fra navnene å dømme.

Idrettsglede for alle!


Det ene laget fra Spina mot mål (Foto: Arne Tvervaag )

 Storgata i Jevnaker ble etterhvert fylt opp med entusiastiske heiraop og klappsalver for alle som nærma seg mål, opp den seige bakken. Det flotteste med årets løp var ikke egen eller mitt lag sin innsats, men målgangen jeg fikk med meg med laget Spina; Kjempeflott å se at også funksjonshemmede var med som aktive løpere, alene, hånd i hånd eller i rullestol.
Statuen av Ivar Ballangrud sto rak i ryggen på Jevnaker torg og minnet oss på at Jevnaker har fostret store idrettsmenn også tidligere. Prikken over i-en langs løypa var levende korpsmusikk. Jeg kan ikke huske hva dere spilte da jeg løp forbi, men jeg vet at det hadde bedre effekt enn en nymotens energibar til kr. 49.  pr munnfull.

Nordens Provence, eks. druer
Det er ikke for ingenting at noen kaller Ringerike for Nordens Provence. Det er lett å forstå når man løper langs Jørgen Moes vei og skuer utover mark og åkre: Malerisk vakkert. At det ikke er muscatelldruer som vokser der, er en bagatell. Man har da pol på Jevnaker. Og bakom duver Krokskogens trolske skog.

Da capo
Dette var min femte deltakelse i Ringeriksmaraton,  og nå er det bare parmaraton jeg ikke har løpt av de ulike variantene å dele opp maratonen i.
Den artigste opplevelsen var i 2006, da jeg deltok som fjerde ”mann” på herrelaget til Oslo frontrunners, og vi vant herreklassen (mosjonist-/bedriftsklassen). Vi ble enige om at jeg ikke skulle ta i mot premie, og hvis noen spurte het jeg "Melvin". Året etter stilte Frontrunners med damelag (mosjonist-/bedriftsklassen) på 4 x 10 km, som vi også vant. Året etter løp jeg hele løypa, og vant (og fikk den historisk styggeste premiegjenstand jeg noensinne har sett). I 2009 stilte Frontrunners med to damelag, og igjen vant vi i klassen 4 x 10 km damer mosjon.

I 2011 hadde jeg konvertert til SK Vidar, som vant eliteklassen i 8'er-stafetten. Det var ingen overraskelse, da det ikke var flere lag i den klassen, så her var det tiden som var det spennende. Litt raskere totaltid enn i fjor ser jeg, og selv veldig fornbøyd med 3. etappen sammenliknet med fjoråret. 
De siste bakkene opp til Kirkeskolen og Norderhov kirke er tunge, men det var ikke verre enn at jeg kunne legge inn en liten spurt opp mot veksling.

Takk til arrangørene Ringerikes blad, IL Holeværingen, Jevnaker IF, Ringerike O-Lag, publikum og alle løpere for en flott dag på vakre Ringerike!
Jeg kommer igjen!

Tungvektsklasse bærbar grill

Engangsgrill er ut, bærbar grill er inn. 

Gamle Jøtul 440 ble dratt fram fra skraphaugen, børsta og spraylakkert, og viste seg som den suverene utegrill. Og perfekt for grilling i regnvær.

Noe for "Home & cottage" ?

 

Bare blåbær

Ikke akkurat sånn som Prøysen forteller om, men bær nok til å lage liv i spannet.
Og nok til å få følelsen av å bedrive matauk. 

Det var en deilig sommerdag at Pelle sa til Kari

Nå går vi ut i skauen for det er så mye bær

Så får vi med oss Lillebror og Kjellemann og Mari

For det er nok å ta av, det er mange tuer der

Men vi må ha en plukkekopp og den må være stor

Så stormet alle sammen inn i kjøkkenet til mor

Og Pelle fikk et melkespann og Kari fikk et krus

og Mari fikk en melkekopp og Kjell et kremmerhus

Så fløy de opp i skauen i en glad og vilter flokk

Og Lillebror fløy sist og skulle plukke i et lokk

Så kom de opp i skauen og så kom de til ei slette

Der var det bare blått i blått så langt du kunne se

Sa satte de seg ende ned så spiste de seg mette

Så fant de seg en tue hver og ropte; fritt for det

Nå ser vi hvem som først får fullt, nå setter vi gang

Og over hele sletta sa det; kling og pling og plang

Først sang det i et melkespann så klang det i et krus

Det danset i en kopp og raslet i et kremmerhus

Men fra den minste tua sa det, plingeling i flokk

For oppi den satt Lillebror og plukket i et lokk

Men plutselig så hørte de det raslet bakom trærne

Jeg tror det er en bjørn, sa Kari, jeg vil hjem, uhu

Det er nok kanskje bjørn, sa Kjell, ja okse er det gjerne

I hvert fall er det sikkert at det kanskje er ei ku

Det beste er, sa Pelle og så seg listig om

At vi går pent og stille ned den vegen hvor vi kom

Først gikk Pelle med et melkespann og Kari med et krus

Og Mari med en kaffekopp og Kjell et kremmerhus

Men Lillebror som sistemann gikk ikke stille nok

Der ringlet det av tjuefire blåbær i et lokk

Så kom det no’bak Lillebror det braket så i kvisten

Så spratt det fram et loddent dyr fra blåbærlyng og bar

Og tenk, så var det Passop du som ville leke sisten

Han hadde luktet sporet, så han visste hvor de var

Så lekte de en stund og spiste hele koppen tom

Og siden gikk de hjem og trommet; trommelommelom

Ja’ Pelle på et melkespann og Kari på et krus

Og Mari på en kaffekopp og Kjell et kremmerhus

Slik gikk de hele vegen hjem i rekke og i flokk
Og aller sist gikk Lillebror og trommet på et lokk”

-Alf Prøysen

Fjorden baby

Mens jeg sto med huet oppi blåbærtuene og sola varma kroppen mer enn gjennomvarm, slo det ned i meg med et plask: Fjorden baby! Jeg må til fjorden å ha meg et bad. Jeg bare må!

Kvelden før tok jeg sesongens første bad ved Mjøsas bredder, og jeg fikk kraftig mersmak. Det er fascinerende at man kan glemme hvor deilig det er å bade når det er varmt i været. Man glemmer jo ikke hvor godt det er med sjokolade eller is, for eksempel. Jeg hadde ikke bada ute siden sommeren 2009, men jeg kunne veldig godt huske følelsen ved å dra hånda gjennom et stivt, saltvannsbada hår som har lufttørka. Det er sommer det.

Etter å ha plukka et lite spann med blåbær i skauen bar det hjemover -  dvs. jeg var jo ikke kommet halvveis på sykkelturen ennå, det var et par mil igjen - for å finne fram handkle og badedrakt og sykle ned mot fjorden. Da jeg sykla hjem fra Malmøya og to bad, med salt i håret og svømmetak i armene, slo det meg; jeg bor jo nøyaktig i midten av skau og fjord med sykkel som fremkomstmiddel; 25 min til de første skogbilsveier inn i Nordmarka, og 25 min fra jeg tråkker hjemmefra til jeg ligger og plasker i fjorden. Det er en udelt fornøyelse å vite og erfare.  Selv da jeg så alle de stygge byggekranene og de begynnende barcodene på veien hjem ble jeg usedvanlig glad i denne byen der og da. Helt uavhengig av siste ukas hendelser. 

Oslo – friluftslivsbyen fremfor noen.

At Oslo sentrum er ei stygg vorte,  det kan vi leve med, med så mye vakkert som omkranser byen.



Det er jo noe vakkert i dette også...



Som det sommer seg

Sommer i Torpa

Sko som stråler av glede

Jeg innrømmer det; jeg har blitt litt hekta på joggesko. Og det gjør jo ikke noe at de i tillegg til å gjøre nytta si også stråler som tusen soler i gilde farger.
Man skal ha flere par å bytte på, sier de kloke. Og klok av skade, en såkalt inneklemtskade i hælen, løper jeg nå aldri med samme paret to økter etter hverandre.

Starring 2011, nedenfra:
Asics Tarther;
Lett som ei fjær (180g) og ekstremt tett og god på foten uten at den lager gnagsår. Lite demping. Til intervallbruk.
Adidas Azero Boston;
Ganske lett og litt mer demping enn hun over. Til 5- og 10km-konkurranser. Kjøpt litt for liten. Får gnagsår etter 7-8 km.
Mizuni Wave Idaten 3;
Funnet i tilbudskurv hos løplabbet til kr 400. Nydelig sko! Lett (225 g) men forbausende god demping. Til langturer og evt halvmaratonkonkurranser.
Adidas Atlanta;
Primært til gåformål. Fargerikt fellesskap i én og samme sko.

Til pers i Karlstad

Dagstur ens ærend til Karlstad med målsetting å sette pers på mila. Karlstad Stadslopp er milløpet i "nærområdet" med den mest lettløpte traséen, og et løp der veldig mange har satt personlige rekorder.
Her gjaldt det å holde trua på plass, ikke minst før løpet.
Om man føler seg i brukbar form fysisk og vet med seg selv at man kan gjennomføre greit, så er det plasseringa av de mentale byggeklossene på forhånd og under løpet som blir avgjørende for resultatet. Og så handler det veldig mye om å bestemme seg. Jeg vet det høres enkelt ut.

I sluttspurten tar man ut alt.

Jeg hadde bestemt meg. Ellers ville jeg ikke reist så langt for å løpe så kort.  Og i løpet av bilturen ble bestemmelsen og ønsket om å klare målsettingen ytterligere konsolidert i hjerne, hjerte og bein.

Og det ble pers. Med hele 39 sekunder! Stoppeklokka hadde stoppa underveis, så jeg løp kun på "feelingen" av hva som var et forsvarlig, men høyt tempo, uten å stivne eller møte veggen på andre mindre hyggelige måter.
Jeg hadde 39.50 som målsetting.  39.17 var ikke i den enden av 39-tallet jeg  hadde turt å begynne å tenke på  en gang. Men nå har jeg begynt å tenke på 38-tallet...Det er jo også et vakkert tall.

De nye joggeskoene (Adidas Azero Boston) var knallgode, men satt litt for tett. Men gnagsåra kjente jeg ikke før etterpå. Og hva er vel et gnagsår mot en pers?

Et engasjert og heiende publikum i alle aldre langs hele løypa, og i tillegg levende musikk på flere scener. Det hjelper bra på humøret underveis. Sånt no ha'kke vi her hjemme (om vi ser bort fra VM på ski).

Reportasje på kondis.no

Foto: Fredrik Karlsson Solstafoto.se, Urban Eriksson, Henrik Hedlund, Fredrik Af Jochnick

Det blomstrer om kapp



Rett før...



Sommerens blomsterhøydepunkt

Enten har jeg vært for tidlig, eller for seint, til å få med meg når de første valmuene springer ut.

Men i år var jeg der da det skjedde!

Den har kommet hvert år i mer enn 40 år i det samme bedet, og den lar seg ikke affisere av kamp om plassen med løvetann og annet ugress. 

 

Naturens under. Et av flere.

 

Løvetann er fin når den blomstrer, og slett ikke så ille når den er på nedtur heller



Blå sommernatt i marka

Sommernatt i Nordmarka

Sansegjødsel

Møkkaspredning river i nesa, men det finnes mye annet vakkert for andre sanser.

Å hvile øyet på, for eksempel.

Alt grønt liv er vakkert om våren, enten det blomstrer eller ei.

Eller de lune lydene av traktordur, sauebjeller og fuglekvitter.

Det er ikke støy, det er ørekrydder.

Reddikene hadde såvidt begynt å spire, og gressløken hadde nådd konfirmasjonsalder.

Og om ikke trosten er smitta av grådighetskulturen blir det første egen bæravling med solbær og rips på sensommeren i år.



Inte alla knoppar  gör ondt när dom brister 



Nostalgia

Da jeg skulle rydde på plass noen startnumre (for man sparer jo på slikt), kom jeg over resultatlister fra 1990-tallet og noen av de første løpene jeg deltok i. Jeg mener å huske at jeg løp mitt første Sentrumsløp i 1988 (det var det året det var hittil størst deltakerantall med omlag 18.000 deltakere), og at jeg løp på 56 minutter og noe, men finner ingen resultater fra den gang. Men jeg husker at jeg ikke likte å løpe den slags løp. Det var for mange mennesker, for mye ståk og logistikk, og selvfølgelig slitsomt. Det var ikke noe for meg...Løpeantrekk: collegegenser og ovetrekksbukse med stor luftmotstand.

Jeg starta å jogge (ikke løpe) i 1984. Jeg kan huske at jeg sto opp tidlig tidlig den dagen/natta Grete Waitz løp maraton under OL i Los Angeles 1984 og hun tok sølv. Jeg satt under dyna i det ene hjørnet i sofaen halvt i søvne, og jeg må nok ha blitt mer inspirert enn det jeg skjønte den gang. For jeg fortsatte å jogge. Og jeg skulle komme til å delta flere ganger i Sentrumsløpet. Og det gikk da fremover, men ikke med sjulmilssteg. Langt i fra.
I 1990 løp jeg min første halvmaraton. Den gang gikk traseen bl.a. gjennom Bjølsen og forbi botanisk hage på Tøyen. Jeg løp i min første tights. Tightsen var oransje, lilla og hvit.

I perioden frem til 2004 jogga jeg to-tre ganger i uka. Ingen intervalltreninger, bare løpeturer på mellom 20 minutter og en sjelden gang opp til en time. En enda sjeldnere jogga jeg fra Kampen opp til Sognsvann, rundt vannet og hjem igjen.
- Jøss, tenker jeg i dag. Gjorde jeg virkelig det den gang? Det må jo være godt over 2 mil. Jeg løper aldri så langt på treningsturer nå.

Først i 2004 begynte jeg å trene mer planmessig, og la inn en  langintervalløkt i uka. Antall løpeøkter i uka økte til fem. Det ga resultater.
I 2008/2009 økte jeg til to intervalløkter i uka, og totalt seks løpeøkter i uka (bortsett fra om vinteren da langturene ble erstatta med skiturer på 4-5 mil). Det ga også merkbare resultater.

I 2008 løp jeg min første maraton. I fotballshorts (av merket Le coq sportif, en høydare fra 80-tallet). Selv med mer enn 20-års løpetrening i beina var jeg da så nervøs at jeg måtte ut å løpe en tur om morgenen samme dag for å teste formen. Skogsmaratonen gikk helt fint, og det var kun en lettvegg som møtte meg ved 3 mil.

Etter en hæloperasjon vinteren 2010 sykla jeg fem økter i uka fram til jeg klarte å løpe nogenlunde uten å halte fra mai måned av. Forsøkte meg på kun én kort løpetur hver uke den sommeren. Det gikk veldig sakte.
Oktober 2010 var jeg lei av å lunte og syntes det var på tide å teste form og hæl skikkelig. Bestemte meg for å løpe 10 km under Oslo maraton. Det gikk over all forventning.

Jeg skynder meg langsomt og har kun løpt to ganger i uka (intervaller) vinteren 2011. Nå, våren 2011, virker hælen stadig bedre og antall løpeøkter er oppe i tre-fire i uka. Resten er sykling, og én dag med treningsfri.
Det blir nok slik en stund fremover.

Maraton tror jeg ikke er særlig sunt for beina, så det vil jeg ikke prioritere. Men det er artig å ha prøvd det.

Lærdommen er: øk treningsmengden og intensiteten gradvis. Vær tålmodig, ikke gi opp, bestem deg for hva du vil klare og du klarer det.  Men viktigst av alt;  hold på gleden ved å kunne ta på deg et par joggesko og bare løpe av gårde!

10 km.-statistikk:
1988   56.xx   Sentrumsløpet
1990   52.59   Sentrumsløpet
1991   50.29   Sentrumsløpet
1992   48.49   Sentrumsløpet
2007   41.53   Hytteplanmila
2008   42.46   Sentrumsløpet
2009   39.56   Sentrumsløpet (3. plass i aldersklassen)
2010   40.56   Oslo maraton (klasseseier)
2011   39.17   Karlstad stadslopp (klasseseier) - Absolutt ofattbart

Halvmaratonstatistikk
1990    1.55.46    Oslo maraton
2004    1.42.12    Oslo maraton
2005    1.35.20    Oslo maraton
2006    1.32.14    Oslo maraton
2007    1.31.12    Oslo maraton
2008    1.30.54    Oslo maraton
2009    1.29.26    World Outgames (sølv)

Late hvite mann, sitter og går på en gang

- Sa indianeren da han første gang så en syklende mann.

Sykkel må være en av det mest fornuftige oppfinnelser. Kall det gjerne latskap, men det er en genial,  miljøvennlig og nyttig latskap.

Sesongens ordentlige sykkeltur i marka 8. mai, og sykkelbart hele veien. Det er tidlig. Et felt med snø mellom Fortjern og Helgeren, men helt fritt for snø ellers.
Så fort man kommer seg innafor Kikut er det god plass på sykkelveiene.
Det er fremdeles mye uvettig, for ikke å si, livsfarlig, nedoversykling av menn uten sidesyn. Og det i de mest frekventerte bakkene.  De ødelegger desverre for alle andre. De gående blir engstelige og sinte, syklister som bruker hodet blir beskjemmet og irriterte på vegne av alle syklister. Det likner litt på vinterens debatt om de siklende kondomdressløperne med torskeøyne som mange mente ødela skituren deres, men råsykling er langt farligere for alle som ferdes i marka. Ta ut testosteronet i oppoverbakkene i stedet!

Like vakkert på Gørja om våren som om vinteren

Favorittutsikten.  Over Hakklokalven.

Nye høyder i Sentrumsløpet

En fin dag i Oslos gater med bankende hjerte og eim av tigerbalsam og nervøs svette på alle kanter.

Et sjelden kontrollert løp til meg å være, og første gang med negativ spiltt.
For en gangs skyld åpna jeg med hodet og ikke med beina, men ikke mer kontrollert enn at jeg ikke klarte å krype under 40 minutter. Det var litt ergerlig, men tida 40.06 holdt allikevel til seier i klasse 40-44 år, og nr 16 totalt.  Det er veldig artig og motiverende!

Bra for stemningen med så mye publikum langs løypa. Men det var neppe det samme publikumet som de som sto langs VM-løypene i vinter. Dette var et disiplinert og rolig publikum, men takk for at dere stilte opp og gjorde dette til en løpsfest for løpere og publikum!

http://www.sentrumslopet.no/

Resultater » Sentrumsløpet#http://results.ultimate.dk/smartres/?eventid=840

Resultater » Sentrumsløpet#http://results.ultimate.dk/smartres/?eventid=840

Mer enn et vedheng

Finnes det noe vakrere skapt av menneskekraft,

 og med mer eksistensielt meningsfullt resultat enn dette?

Til hvitveis ende

En sykkeltur om våreen er atskillig mer enn bare en sykkeltur...

Maridalsvannet bader bak et hav av hvitveis

Grete Waitz løper ikke lenger

Til minne om Grete Waitz

En stor løper, en banebrytende idrettsutøver,  

en ekte inspirasjonskilde, og et sunt forbilde.
Grete Waitz ville aldri stilt opp i ”Skal vi danse”.

Det ble en ekstra dimensjon med å løpe på Bislett i dag.

Jeg tok to ekstra runder i honnør for Grete Waitz.

Takk

Det årnær sæ i Frek’stad

Målet for sesongens første løp, 5-kilometeren i Fredrikstadløpet, var for det første å perse, for det andre å løpe på 19.30. Tida løp 2 sekunder over målet, men persen ble slått med 16 store sekunder og 19.32 og 2. plass totalt er et resultat å være fornøyd med. I sum et problemfritt løp i deilig vårvær i trivelige Fredrikstad.
Det kan bli en over gjennomsnittet god sesong. Neste løp blir Sentrumsløpet og så får tid og trening vise om jeg tør å prøve foten på Nordmarka skogsmaraton i juni.

http://www.kondis.no/fredrikstad-loepet-vunnet-av-samboerpar.4908914-127676.html

Skoskift

Tid for årlig skifte av intervallsko: Fra Nike Lunarlite til Asics Gel Tarther. 

Nike Lunarlite delvis i skyggen av de lilla Asics Gel Tarther


En pussig, men artig farge på sistnevnte. Skarve 180 g i vekt. Tett på foten og veldig god løpsfølelse, i hvert fall innendørs på Polytan friidrettsdekke. Merker noe forskjell til Nike Lunarlite, som nok har bedre demping.
Til lengre turer blir det Asics DS-trainer 14. Ikke så fornøyd med dem, men skoa er for lite brukt til at de kan forsvares å bli skifta ut ennå.

Årshjulet dreier

Første søndag siden 21. november 2010 uten ski på beina.
Det føltes litt tomt...

En årstid fylt med deilig snø, forfriskende kuldegrader, skispor på skispor, og minnerike lange turer fra tidlig morgen er tydelig på hell, og lyset trenger seg vei gjennom kveldstimene. Det er med årstidene som med været; det er ikke noe du kan gjøre med det. Og alt er en overgang, sa reven, og ble flådd.

Det ble både en skitur i tettvokst skog og en sykkeltur høyt over byen denne helga.



Fra ski og sol lørdag (utsikt fra kafferasten) ...

  

...via et mellomspill i årshjulet...

...til vårens første sykketur uten piggdekk. Utsikt fra Grefsenplatået



Mil etter mil ble milepæl

Og der røyk en personlig historisk, eller historisk personlig, rekord: 1500 km på ski i inneværende skisesong ble i kveld passert.
[Skisesesongen er definert fra når den første turen fant sted for vinterseseongen 2011 (midten av november i 2010) og til siste skitur tas rundt påsketider 2011].
Fjorårssesongens tilbakelagte kilometer, som også var "all time high", er overskredet med nær 400 km, og ennå gjenstår påsken. Synes våren kommer for fort nå...

Flotte forhold, særlig for skøyteski, men det er ikke så tjukk såle av snø nå der skiløypa går på skogsbilvei.
Første skitur uten stillongs. Det var heller ikke noe savn.

Mellom Monsetangen og Sandermosen, litt før klokka 18 på en onsdag

Fullpensjonsdøgn i og kring skisporet

Det finnes atskillige alternative 5-milstraseer til Birkebeinerløypa en lørdag i mars, som koster en skarve sporveisbillett, noen skiver brød med selvvalgt pålegg, og mengder med godt drikke i tung sekk.
Blå ekstra holdt lenge stand, men ut på formiddagen var det Rode Multigrade som gjorde jobben. Sammen med sta armer og kompromissløs vilje.
Med kondomdressløpere med torskeøyne plassert på startstreken på Rena, med Zerapulver til en tusenlapp under skia,  skulle man tro at busser og tog til utfartsstdene i det sentrale Osloområdet ville vært mer glissent besatt denne lørdagen, men den gang ei. Det betyr nok at kondomdressløpere med torskeøyne kjører egen bil når de skal på ski. Det rimer jo forøvrig godt.

En drømmehelg i skisporet med solid antall kilometer tilbakelagt, og omringet av ei sol som nå både varmer og fargelegger. Jeg må innse at våren er på vei, men jeg synes den kommer for fort...
Stor fullmåne gjennom tretoppene flombelyste snøen. Vakkert, vakrere, vakrest.

En liten bildekavalkade:

Autostrada over Katnosdammen badet i sol

Daltjuvmana troner stadig

Ikke noe sparebluss på fullmånen, her over Trehjørningen (foto: Nina Didriksen)