Julebordkriteriet

En dato i desember
Et bord

= Julebord

Og en belønning dagen derpå.

Gjerdingen. Flotte skiløyper fra Stryken.

 

 

 

Vegen stengt

Nok av asfalttråkking nå.

Vegen stengt.

 

Sikler (på) skia

Bildet er omtrent like grovkorna som skisåla

Grusski og skøyteski sikles før sesongdebuten.

Det skal bli fint å komme på snø, hvile beina litt og kjenne andre muskler jobbe for gleden.

Og ikke minst; lukta og lyden av vinter.


Et ufarlig helvete

Det er mange helveter på jord, ikke bare i gavnet men også i navnet. Bjørnsjøhelvetet er et av dem. Ufarlig og slettes ikke brennhett, men dramatisk nok til at navnet er forståelig. Bakgrunnen for navnet skyldes imidlertid hverken den høythengende og smale hengebrua eller det kronglete terrenget på elvesidene.
Bjørnsjøhelvetet ligger om lag halvveis mellom Bjørnsjøen og Skjærsjøen (sør i Nordmarka) der elva er på sitt aller smaleste. Den gang det pågikk tømmerfløting her hadde tømmerfløterne store problemer fordi tømmeret satte seg fast. Slettes ikke vanskelig å forstå, så lange som voksne granlegger kan bli.

Få folk stilangs på en flott dag, en dag før vinteren skal melde sin ankomst, jamfør meteorologisk institutt.

 

 

 

Gå opp - Kikk ut

En vel anvendt solfylt søndag med sykkeltur, topptur og løpetur. 
Nå er ikke 612 m.o.h en høyde til å bli svimmel av, men oppoverbakker er oppoverbakker. Regna hjemmefra, på 70 moh, ble det 244 høydemeter på sykkel og 268 meter til fots (hvilket betyr null og niks).

Mange på sykkel til Kikut i dag, men kun en knapp håndfull til fots opp Kikuttoppen.

Utsikt fra toppen retning Bjørnsjøen.

 

Det måtte nok en god del venner til for å reise denne.

 

Venter på vinter

Vintersuget begynner å dra seg til.
Jeg mener ikke at det ikke er vakkert på fjellet om høsten, men jeg innrømmer glatt at et lag med snø gjør landskapet hakket mer betagende og sjarmerer meg mer i senk.

Og det finnes spor av vinter:

Det er med skam å melde jeg ikke har vært på toppen av Spåtind sommerstid/høst før. Traff på en tåkebanke på toppen.

Dårlig med sikt fra toppen, 1414 moh,   men en fin varde.

Skuffelser på løpende bånd

Ti for Grete under Oslo maraton 2013 ble en stor skuffelse (gradering av skuffelse er selvfølgelig en relativ sak. Egne forventninger styrer). Har ikke løpt så sakte i Oslos gater siden 2010. Opplading var etter alle kunstens regler siste uka, så jeg får nok en gang konstatere at bedre enn dette er jeg ikke. [Som en relevant parentes, og ingen bortforklaring,  vil jeg allikevel nevne at løypa (nok en gang) var lagt om, og at det var flere seige oppoverbakker i år enn de siste to åra].
Har stagnert denne løpssesongen og bør foreta en revisjon av treningsregimet m.m. om jeg vil løpe raskere. Og det vil jeg jo! Det er flere eksempler på løpere over 50 år som løper styggfort og som er til stor inspirasjon for oss i 40-åra (f eks Synnøve Brox og Nina Wavik Ytterstad).

Til det praktiske; Ugreit at Ti for Grete starta såpass kort etter halvmaratondistansen.  Det tok ikke lang tid før første pulja i Ti for Grete passerte de siste på halvmaraton.  Det var en utfordring, særlig mot slutten,  for de som kom susende på tier'n , å forsøke og passere de mange halvmaratonløperne som jogga/gikk. Det ble mye sikk-sakk-løping og mange  nesten-krash-tilfeller . Da kan det synes som en bedre løsning å gjøre som i fjor; kjøre 10 kilometeren aller først så unngår man det problemet. Eller del distansene på to dager.

Grafser ikke mer i de ferske inntrykkene men vender heller tilbake til 2004. Det året jeg deltok i mitt første halvmaraton under Oslo maraton (riktignok løp jeg et i 1992 også, den gang starten gikk fra utsiden av Bislett stadion) og som ble begynnelsen på min tilværelse som løpende supermosjonist. 

På mine puddingjoggeturer oppover til Grefsen og Kjelsås den sommeren og høsten var det klistra papirplakater på enhver veistolpe oppover mot Grefsenplatået med reklame for Oslo maraton og med spørsmålet "Er du tøff nok?".

- Javisst faen er jeg det, sa jeg til meg selv (beklager banning, men det fungerer best slik). Mange ganger sa jeg det, før jeg meldte meg på.  Riktignok skulle jeg bare løpe halv og ikke hel. Det var regn og jeg stilte i tights, lang overtrekksjakke og caps. Det endte veldig godt både for tid og plassering, og jeg ble hekta; På mer løping og på å delta i løp.  Som et nostalgisk minne fra den gang  kommer derfor bildet av løps t-skjorta fra 2004, som var i bomull. Budskapet er fremdeles tydelig og aktuelt nok. "Er du tøff nok?"

I dag var hverken hodet eller kroppen tøff nok, men bortsett fra det så svarer jeg det samme; - Javisst faen er jeg det. Så jeg tar en sesong til. Jeg elsker jo intervaller, jeg er skadefri, og jeg tror det er nye krefter å finne i motstand.

Til topps med nedtur

Drammen halvmaraton 8. september 2013
Strålende vær, lette bein, lett i kroppen og veldig optimistisk på egne vegne med målsetting om ny pers (den forrige ble satt under NM i Drammen i samme løypa i 2011).

Strategi i teorien: Holde jevn fart så jeg har litt overskudd mot slutten.
Hva skjedde:  Heisann, dette gikk da lett. Her er det jo bare å kjøre på. Fra start.


Følger turistforeningens Ter
 

Erfaringsbasert læring?  Nei, det gjelder fremdeles ikke.
Etter halvløpt løp var det meste av kruttet oppbrukt. De siste 10 km ble løpt mer med hjernen enn med kroppen.
Drakk uvanlig mye hele tiden. Det var varmt! (og skremt av tv-bildene av 10.000 meter-løperen som segna om på grunn av dehydrering dagen før i Sverige. Ville ikke ende opp slik: http://www.nrk.no/sport/for-en-kollaps-av-svensken_-1.11227641)

Målet om å krype under 1.28.00 røyk med over minuttet (1.29.09) . Konstaterer at jeg ikke er god nok for bedre tid på halvmaraton i år. Ikke har jeg trent for distansen i år heller, men det skal jeg ikke bruke som bortforklaring.  Jeg er storfornøyd med ny klasseseier jeg, og en veldig trivelig dag i Drammen.

Det er Ti for Grete i Oslo om to uker. Da kan jeg fyke ut fra start uten å tenke så mye på disponering av kreftene. Eller?

Løv is in the air

Det er høst
Løv is in the air

NB! Dette er ikke fra en valgkampbrosjyre for de rødgrønne.

Favorittutsikten over Hakklokalven

Jada, denne utsikten har jeg nok skrevet om flere ganger tidligere, men en god utsikt kan ikke deles for mange ganger. Og det er den fineste utsikten i Nordmarka sommerstid selv om man ikke ser over halve Norge. Man ser bare ned til Hakklokalven og hengebrua der nede, og skogene rundt.

Fin og lang sykkeltur i sommervarme, først med stopp på Kikut med skolebolle og kaffe, deretter videre nordover med fotostopp på utsiktspunktet over Hakklokalven, så forbi Trehjørningen, og deretter ned til Hakadal Verk og fine sykkelveier langs riksvei 4 hjem igjen. Det siste som en kjærkommen variasjon til markaveien til Ørfiske og videre til Movann som av og til kan oppleves uhyre seigt.
En del gruppesyklister på hjul i dag,  som jeg antar trente til Birken. I hvert fall så de ut som levende flipperspill i de stygge draktene sine med masse rare navn på. Vatt i låra og filt i pappen har de for oppover gå det ikke fort med dem mens de trår sine letteste gir som en løpsk hjulvisp, mens nedover settes all fornuft og hensyn til side for å kjøre raskest mulig. Det er lite å rope hurra for.

Kvinnfolk blir til tider gjenstand for kommentarer fra mannfolk når kvinnfolka sykler/går på ski forbi dem, eller omvendt. Kanskje er det ment som komplimenter, men uansett faller de aldri i god jord hos undertegnede. Ville en mann for eksempel sagt til en annen mann i skiløypa; "ja det var en sprek mann det!"? Tror ikke det gitt. Så i dag har jeg avsagt min første kommentar til en syklende mann som jeg så meg nødt til å passere igjen, til tross for at han hadde syklet forbi meg en gang tidligere. Jeg var jo i utgangspunktet ute på rolig langtur...
Jeg vet ikke om det er typisk mosjonerende menn i åletrangt treningsutstyr å unnskylde seg med at det er lenge siden de har sykla og at de har undervurdert avstanden på turen, osv, osv.

Det var ikke beina mine som gjorde de to siste mila raske i dag. Det var stoltheten.  Litt barnslig, litt moro.

Ingen over - ingen ved siden; Ringeriksmaraton en sikker vinner!

www.ringeriksmaraton.no

Stafett er gøy på Ringerike!

Om det hadde fantes en pris for det beste idrettsarrangementet for folk flest  i Norge, ville jeg gitt den til Ringeriksmaratonarrangørene og de tre kommunene Hole, Ringerike og Jevnaker (inkl. innbyggerne). Makan til  lokalt tverrkommmunalt engasjement, ikke bare på organiseringssiden,  men ikke minst langs løypa på 42,1 km,  skal man se lenge etter. Det er ikke uten grunn det er fristende å kalle dette for Norges svar på Tour de France.  Gjennom Nordens Provence. For det er jo så vakkert også, særlig over Moesmoen der jeg igjen fikk løpe en av etappene. Campingstoler, vannslanger, hjemmeblanda tørstedrikker, hurrarop, flagg og termoser i veikanten er ringerikingene gode på. Og å heie på alle. Og alle i dette løpet det er alle, så mye alle som det går an å; unge, eldre, én-gang-i-året-løpere, eliteløpere, funksjonshemmede, bedrifter, asylmottak, familier, nabolag, vennelag og tilfeldig sammenskramla lag. Har jeg glemt noen? Alle skal med i landets største maratonstafett.
En annen observasjon; her er det lite eim av tigerbalsam, det er fravær av frenetisk fråtsing i energybars med tilhørende emballasjesøppel langs løypa, og det er få lår med kompresjonstights å se.

90 år og løper maraton. Kristoffer Gythfeldt (90) Foto: Frode Johansen 

Stort mangfold i lagnavn. Det ligger motivasjon i å ta igjen han foran for å komme nærme nok til å lese hva som står på ryggen med liten skrift; For eksempel "Bergensmedisinerens løperforening","Randsfjord rørservice" eller "Ringerike brann- og redningstjeneste".  Svigersvinas mange griserosa løpere er lettere å kjenne igjen på avstand.

Logistikken med kjøring og henting til og fra etappene gjør også dette løpet til noe mer utover det å bare løpe med en pinne i hånda. Hvem skal kjøre ut hvem, for samtidig å rekke sin egen etappe, hvem plukker opp hvem hvor og når, og til slutt ; når ser vi vår kvinne/mann komme ut av svingen i  Jevnaker sentrum? Stafett er gøy!

Dette er et løp jeg prioriterer høyt så når klubben ikke fikk til noe lag i år ble det en god løsning med å bli med på et firerlag med god deltakelse fra Norge rundt. Jevnaker, Snåsa, Stryn og Oslo var representert med tre damer og en mann ("Nerdenes hevn") som like godt tok førsteplassen i miksklassen. Det føles  mye større å vinne en stafettseier enn individuelle gull. Og denne seieren kom nær på julekvelden på kjerringa.

Jeg kommer igjen neste år, som er løpets 20-års jubileum og som blir mitt åttende år.  Hittil har det blitt sju seire på sju år, i nesten alle klasser. Det må være noe helt spesielt med Ringerike.

 

Hammer og sigd

Sommeren 2013;
Hammer og sigd, rive og rake, spiker og støvelimpregnering.

 

 

Lite planmessig løping og bevisst trening, men desto mer trivelig, hardt og meningsfullt arbeid fra morgen til kveld.

Smågodt: rustne spiker

Matauk for byboere

Matauk for byboere = blåbærtur i nærmarka. Og jommen var det fine og rikelig med blåbær å finne! Jeg forteller ikke hvor de befinner seg.

Ser nesten ut som hageblåbær, men disse er ville



Kortere til vinteren

Året har snudd og det går strake veien mot vinter. Det gikk da fort, for det er da ikke så lenge siden siste snøfall synes jeg. Fremdeles slår lukta av skistøvlene mot meg når jeg åpner døra til kjellerboden. Det gjør meg glad, selv om støvlene er evig sure. Vissheten om at det fornøyelige som har vært skal komme igjen, det er en god ting. I mens får sommeren slumre seg av gårde i et passende tempo uten klokke og sokker. 

Valmuene har oppdrag i sommer

 

Sommerskog og stille

Nå er skogen på det grønneste og sommernatta på sitt mest lyse.
Aldri fred for fuglesang, men det er en velsignet avveksling til bildur og sus fra elektriske småartikler  som til daglig er bakgrunnsstøy 24 timer i døgnet. Man legger ikke merke til at det er der før det er borte.  Det er skummelt at vi har vendt oss til og akseptert ulydene. I tillegg brer festivalmusikken om seg i enhver park og grønne flekk i byen. Støy er søppel, som all annen ufrivillig ytre påvirkning.


Nytt liv på gammel grunn





Vin de pays

Kjellerkald rød i det viltvoksende grønne

 

Svalbard - et særskilt stykke Norge

Nasjonen Norge er så mangt. Og noe er noe helt for seg selv. Som Svalbard og
Spitsbergen; Et bittelite frimerke av et samfunn, men du store all verden så storslagent i sin annerledeshet og velde av fjelde. Isbreer, gruvedrift og polarekspedisjoner har satt sine tydelige spor for evig tid, og i grunnen lite som minner om fastlandsNorge (sett fra  en turists øyne).

                      
   

Perfekte forhold under Spitsbergen maraton og Spitsbergenmila med sol og lite vind. Uvant med såpass "lunkent" starttempo, og strategien med å finne en rygg å henge på holdt bare 10 meter.  Beina fikk løpe som de ville så da gikk det strake veien i tet til mål med fornuftig restitusjonsinntak av cola og rosinboller (endelig en løpsarrangør som kunne tilby noe annet bananer. Av naturlige årsaker).
Stort og solid støtteapparat og antall supportere underveis. Omvendt proporsjonalt med folketallet sammenliknet med Oslo. Vel så mange utenlandske som norske deltakere. Løpet fortjener flere deltakere. Flottere løpsomgivelser kan man ikke få.

Stillestående rett-opp-og-ned-hopp med linjal i ryggen. Foto: Kari Anne Sund

Hvem skulle tro at sesongens grilldebut skulle skje i solsteika i Longyearbyen? Joda, 1. juni lå grillosen over øya. Kyllingfilet i lompe. Med ketchup. Fortspist mat.


Og skisesongen 2012/2013 var ikke over! Det ble en flott "påsketur" over Gruve 7.


Med børse og feller

 

When in Rome...

I marka så er det marka som gjelder (tomt for barkebrød)

 

Skulle rydde sti, men det var ikke mye å rydde.
Så ble det uansett en kopp kaffe og niste på trammen i sola.
Vel verdt turen innover på sykkel. Ringeklokka fikk bare smil og forfjamsa motoriske bevegelser som reaksjon. Ingen sure miner.




Tror sykkelmenn (og noen damer) i glorete sykkeltøy at de blir i bedre form av å kjøre villmann i nedoverbakke?

Ved hoggestabben

Ikke et kløyva ord ble sagt.
Det er øksa som synger.

 God avkastning på skauens kapital også i 2013.

 

 

Sentrumsløpet 2013; Jevnt og trutt

Det gikk over all forventning med egen gjennomføring og resultat i årets Sentrumsløp! Kroppen var ikke på mitt lag uka i forkant, men intensiv hvile og lite trening uka før viste seg som en god strategi for en sjeldent lite anstrengende løpsopplevelse når det først gjaldt. 

En akillessene som har krangla siden Norabakken i Holmenkollstafetten i fjor, og tante rød som hadde meldt seg på med samme startnummer, gjorde at jeg i realismens ånd trodde jeg kom til å løpe nærmere 41 enn 40 minutter i dag.

I Bygdøy Alle. Foto: Heming Leira

Jeg klarer svært sjelden å løpe med negativ splitt (dvs å løpe siste halvdelen raskere enn den første), og har i grunnen gitt opp å få til det. Men, mirakler har skjedd før. Til stor forundring klarte jeg å dempe egen iver opp forbi slottet, lot løpetrøyer og tights i alle farger rase fra meg uten å bli stressa, og etter den første kilometerplakaten nærmest rulla kilometerne av seg sjøl uten de store anstrengelsene. Ved 8 kilometer var det riktignok deler av noen innvoller som ville opp, men å tenke på noe annet hjelper alltid, og tida var her så god at jeg kunne ikke tilgi meg sjøl å ødelegge drivet jeg var i. Det ble sogar negativ splitt med 2 sekunders margin på totalen.
Favorittskoa Brooks Green Silence beviste at de fungerer til mer enn intervalløkter på bane. De er nydelige å lande på og sparke fra, også på asfalt og brostein.


En av de flotte premiene i år var den store og tunge jubileumsboka til Idrottslaget BUL. Gleder meg til å lese om norsk idrettshistorie over 100 år med dugandes trenarar, røynde langrennsløparar og skirenn i løynd i Oslo sentrum. For boka er på nynorsk, hurra!
Neste gang jeg løper skal jeg gjøre det på nynorsk.

Det var ærlig talt en overraskelse å gå av med klasseseier i år, for 3. år på rad. Tida ble også langt bedre enn forventa. På sekundet samme tid som i fjor, så vi kan si det går på det jevne (39.33 og 16 sekunder bak personlig rekord).

Punkt	Totaltid	min/km	km/t	Splittid	min/km	km/t
5 km	0:19:57	4:00	15.05	0:19:57	4:00	15.05
10 km	0:39:33	3:58	15.17	0:19:37	3:56	15.30

Plasseringsinformasjon
Placering klasse	1 af 523
Placering køn	31 af 3473
Placering overalt	580 af 8065

Sesongskifte; ut med stavtak - inn med totakt

Ski og snø er ren nytelse.
Sag, øks og ved gir den dypeste mening.

Våren gir plass til begge deler.

Sesongens siste skitur 13.april. 1853 km ble sesongens sluttsum.

Renergi. Mange gode ting er tre.

Himmel på jord

Det er mer å si, men dette er dekkende nok for påsken anno 2013:



Midtstrangen. En av løypene opp til toppen av Spåtind

.

Påskeinngangen

Dette er sesongen for å gå traseer som av ulike grunner har fått ligge ugått tidligere.
En av dem er løypa over Pershusvatnet, i Spålen-Katnosa naturreservat (bildet). Har alltid tatt andre veien når jeg har ankommet tunet på Finnstad, og gått mot Spålen. Palmesøndagen på ski gikk fra og til Ringkollen og rundt omkring diverse vakre og vene stedsnavn.

Palmesøndag under furukrona på Pershusvatnet.

Etter å ha gått forbi døra til Kikutstua x antall ganger i vinter og i stedet fornuftig tygd gjennom sjølsmurte tjukke brødskiver var det dags for å unne seg ei rykende fersk skolebolle og en kopp kaffe i dag ("palmetirsdag").  

Kan ikke huske at jeg har opplevd en liknende skipåske i Nordmarka/Krokskogen som den i år.  Blå extra holdt en god stund. Klister foreløpig ikke aktuelt. Satser på at snøen holder seg et par uker til.

De store trinsers helg

Dette var de store trinsers helg i Oslomarka. Innslaget av firkanta uergonomiske sekker og skistøvler fra forrige tiår (og forrige årtusen) var også påtagelig. Dette er ikke ironisk ment, kun observasjoner.
Glinsende trikoter, fluorpulver i sporet og rødsprengte torskeøyne befant seg lørdag et sted mellom Rena og Sjusjøen der skiløperne forspiste seg på bananer på Skramstadsetra til en tusenlapp, og søndag hvilte de antakelig.


Eksklusiv kjøretur med ei stasmerr ble et verdig punktum for helgas utetid. I den fagre Maridal.

Til toppen for å spå

- Rein med oss! sa denne flokken i kor

 

 

- Fint, men gå ikke i oppkjørte spor, gå utenom! ropte jeg tilbake.

Så fortsatte jeg videre mot toppen.
Blå himmel, vindstille, sol og en del kalde grader.

 

Ingen grunn til å vente med den ultimate påsketoppturen på en dag som denne. 

Synnfjell. På vei mot Spåtind, 1414 m.o.h.

 

Descartes hadde neppe sett eller prøvd et par langrennsski i sin levetid, men hans filosofiske utgangspunkt  - "Cogito ergo sum" - mener jeg godt kan overføres til en nordisk gren: 

Jeg går på ski - ergo er jeg!

 



Seier med zero

Jeg innrømmer det; jeg har blitt en skinerd som kan boltre meg med ski for all slags føre (men fluorpulver vil du aldri finne i smøreboksen min!).
Smørekompetansen er oppadstigende, men noen ganger er det allikevel sånn at føret blir veldig vanskelig å håndtere om det startes tidlig på dagen og bindingstiden er lang. Lørdag var det sånn, men de siste 2,5 mila var heldigvis mest flatt og nedover. Ikke snakk om å begynne å kline med klistertuben da. Etter flerfoldige år med skismurningsallergi er jeg vant til å gå på armer og vilje, og det fikk jeg god bruk for denne dagen.


Søndag var det luftgrader på rød skala fra morgenen av og det var langt flere valg å ta stilling til før skia ble satt i sporet. Hvilke ski og hva skal være under?
At temperaturen i snøen er en helt annet enn lufttemperaturen har jeg erfart til gangs før (is i rubben er virkelig noe træl). Solskinnssøndagens kvaler: Isklister med voks over - Universalklister - skøyteski  - zeroski med silikonspray - zeroski som de er? Valget falt på sistnevnte og jommen var det innertier. Det føltes litt som å jukse, men skia er kjøpt for hvite penger.
Løypa fra Maridalen om Dausjøen og Mobekken opp til Tømte var et eneste langt og bredt vegg-til-veggteppe med barnåler, og glad var jeg for at klisteret forble i tuben.

Det minker dramatisk på snøen nå og en må være obs på grastuster og stein som stikker opp i solhellinger og plogebakker enkelte steder.

I begynnelsen var det stas å ta mange bilder på tur, nå er det ikke lenger så mye fokus på det. Dagens bilde blir derfor noe helt annet, men allikevel relevant (men egentlig passer det bedre til en deilig blåextraswixdag i januar).

Løype!

Kall det vinterferie, kall det langhelg, kall det skiløypespaghetti;

Verdt hvert stavtak og hver skitupp i front.

Diverse steder i Vest-Oppland




Røssjøen naturreservat, som er bundet sammen med Langsua nasjonalpark via Storlægeret landskapsvernområde



Utsikt til Spåtind fra nedsiden av Skjervungfjellet. På Synnfjell

 

En god dag i skiløypa for Bakken

 



No sinnerman

Hverken piperøyk eller åpne glugger på Sinnerdammen i dag.

Og ingen sinnerman.

 

Men som vanlig fine løyper og lykkelige skiløpere.

Litt blå himmel over Vesle Sandungen

 

Det vakreste som fins

 

Akkurat her er det alltid noe med lyset. Når bakkene opp fra Sandungen har nådd toppen.

Skivin (evt vinski)

Selv om et skispor er et skispor, så er det fint med sporveksling, både av trasévalg i samme område, og å sette stavtakene i helt andre områder. For skispor er det jo overalt i østlandet og innlandet. Det er nesten så jeg skammer meg over å få servert skispor uten å betale et øre [sett bort fra Skiforeningens kontingent, som de godt kunne øke betraktelig. Har folk råd til ski til kr. 4000 (+ åletrangt skiutstyr) så har de råd til å betale en velfødd slant for å slite i løypene].  Lokale løypelag og idrettslag oppfordrer skiløpere til å betale et frivillig beløp ved å legge ut giroer (tenk de finnes ennå) og betaling pr mobil.  Det er bra! En skitur er prisløs men av uhorvelig stor verdi. Ja så stor verdi at nordmenn sier nei til FN-jobber ("Nordmarkasyndromet"jf dagens Aftenpost).  

Ingen utsikter er vakrere enn den andre sett fra skisporet, uansett vær og føre. Lørdag strålte sola om kapp med blide skiløpere og stive kuldegrader.



Et sted mellom skihytta i Snertingdal og Aust-Torpa 

Retning Finndalen. Synnfjell skimtes i det fjerne.

Så til afterskidelen:

Her følger del II av "Slik omgås folket sin medbrakte rødvin". Om ikke fra et skittent tannglass (ref Mælengs harselas over folks måte å drikke vin på: http://www.aftenposten.no/nyheter/Han-tar-alltid-med-maten-og-Avinen-selv-i-middagsselskap-7023286.html . Mest tullete vås jeg noensinne har hørt fra en voksen mann), så fra et kaldt (og reint) kjøkkenglass.




Et kjøkkenglass rødvin passer godt i skumringstimen

Lufting? Nope. Her skal det helles rett i glasset
Dekantering? Hæ?
Bouquet? Ganske sikker