Magiske minutter

Sesongens andre skihelg, også denne på snøsikre Synnfjell, og med litt mere snø og mere vintervær enn forrige helg.

-10 grader, tørrvoks, sol og blå himmel lørdag. Allikevel var det fredagen med noen færre kuldegrader, og lettskya vær som ga det mest magiske lyset. 

 

 

 

Søndag var det deilig snøvær og silkeføre.

Jeg går for samme strategi som tidligere sesonger; minimum 3 skimil per helg. Denne helga ble det en del mer enn det.  Godt å få dratt fram legemet sitt på andre måter nå som beina ikke skal løpe på en stund. Neste tur blir med penskia. Det blir litt høytid over det også, som om vinterlandskapet ikke gir nok av andektighet og magiske opplevelser.

Ripsbusken med vinterkåpe på

Det går i riktig retning

Vi skriver oktober, men den skarpe klare høstlufta har latt vente på seg.
Beroligende for en vinterlengtende sjel å se at snøen har tatt tak enkelte steder østafjells, og jeg har trua på at det kommer mer.

Ved Spåtind 1414 m.o.h. 11. oktober 2014.

Aldr for seint til årsbestenotering

Hei Drammen by - fint å løpe gatelangs på en søndag!
Og det er aldri for seint å gjøre årsbestenotering. Det var som en propp var tatt ut av 40-flaska og endelig åpenbarte 39-tallet seg igjen der nede. 10 kilometeren i Drammensmaraton var et skikkelig godflytløp, sett bort fra oppløpet de siste 300 meterne mot mål.
EQ timings lister viser 39.36, Emit sier 39.37. Samma det - jeg er kjempefornøyd!

Av Drammensmaraton og 10 for Grete i Oslo om to uker har jeg hatt mest tro på Drammen når det gjelder gode tider, men det er klart at motivasjonen får seg et realt byks med så gode løpsopplevelser som i dag.
Etter at de la om traseen til 10 for Grete i fjor er imidlertid dette løpet ikke spesielt raskt mener jeg.  Noe som skyldes den seige bakken opp brua fra om lag Dronning Eufemias gate, og videre oppover Tøyengata til Jens Bjelkes gate.  Det er en fartsdødare.

Idrettslegendene fra Keyserløkka

2. september er det 50 år siden Terje Pedersen kastet sitt legendariske verdensmesterkast i spyd på Bislett stadion med lengden 91.72.
Tilfeldighetene gjorde at jeg var på Bislett i dag, 1.september 2014, og fikk med selvsyn se legenden illudere tilløpet med spydet.
Det mest artige var imidlertid at jeg fikk vite at også Terje Pedersen har vokst opp på Keyserløkka, og gjorde sine treningsøkter på gressbakkene her, mens småjentene, blant dem Grete Andersen (Waitz) løp rundt beina på han som var litt eldre, og ville lære å kaste spyd. Jeg tror imidlertid hun valgte rett sportsgren for seg.
Jeg tror nok at den ene blokka i Einars vei på Keyserløkka tar seieren hjem om det skal telles opp hvor i byen beboere med størst antall høytstående friidrettsbragder bodde.
For øvrig deltok begge for Sportsklubben Vidar, stiftet i 1919.

Andrekastet landa på 91.72. Landskamp på Bislett 02.09.1964

Ringeriksmaraton - Jeg liker deg veldig veldig godt!

Det slår aldri feil; Ringeriksmaraton er sesongens beste løpsarrangement med trivelig stemning og blide folk både i og utenfor løypa.

Sk Vidars ene lag.

Å være sammen med flere om prestasjonen, denne gang 8 x 5 km for Vidars to lag, gjør ikke løpsopplevelsen mindre akkurat. Stafett er stas! Når vi vinner og får andreplassen legger det selvfølgelig heller ingen demper på stemningen, ei heller når man har en god løpedag selv. Det hadde jeg. 8.etappen inn til mål hadde jeg ikke løpt før, men den var jo en perle (sett bort fra de korte strekkene gjennom industrifelt) gjennom furuskog og bjerkealleer.  Kilometertid på 3.52 i stedvis terreng er mer enn godkjent for meg og jeg hadde også krefter til en sluttspurt i Jevnaker sentrum.

I mål!

Ringeriksmaraton er først og fremst et breddearrangement med stort lokalt engasjement i de tre Ringerikskommunene Hole, Ringerike og Jevnaker. Dugnadsånd og felles løft gjør stemningen god. Og du skjønner, når du hører folk prater med hverandre ved vekslinga, at her er vi alle ute i samme ærend: å ha det gøy med å løpe. Lagene består av familier, kollegaer, skoleklasser, venner, trimsentre med flere. Eliteklubbene er i mindretall.
Det er raushet i heiinga, romslige smil og få spisse albuer. Løperne smiler ved veksling!
Det er bare å ta en titt på lesernes bilder fra dagen så er du ikke tvil: http://www.ringblad.no/vis/lesernes/bilder/collections/8607219#

Det var 8.deltakelsen min , 8.seieren, og en fin ny Ringerikes blad-sekk har jeg fått.

Hurra for Ringeriksmaraton!

Landkrabbe gjør sjøreis

Lykkelig med båt. Grønn båt, blått vann og hvite ark.
Beina fikk hvile litt på sjøen etter at føttene gikk i oppløsning i fjellet.
"TjukkeBerta" er ingen rask sylfide, men følelsen av å duve på sjøen er mere verdt enn antall knop fremad. Jeg blir en godværspadler, og enhver antydning til bølger får meg til å vende snuten i retning land til sjøen har lagt seg flat.

Kristina + meg = Halvsant

Foto: Trond Hansen, Kondis

Kristinaløpet i Tønsberg sentrum 29. juni var et hyggelig og akkurat passe stort løp. Bra med publikum, selv på en søndag, og gode løpere å matche seg med. Den eneste oppoverbakken, så fort Storgata var utløpt, var løpets hardeste nøtt; kort men au så tappende for de superkreftene man hadde i starten.
10 km løp to runder og ved runding på 5 lå det ikke an til noe under-40 skjønte jeg, men fornøyd allikevel.
Isen smakte fortreffelig etterpå og alltid stas å komme på pallen.

Kondis har fyldig reportasje fra løpet: http://www.kondis.no/anders-aukland-og-anne-j-lind-vant-5-km-i-kristinaloepet.5525880-127676.html

1814-løpet

Det var med en viss ydmykhet og ekstra glede å delta i 1814-løpet på Eidsvoll i år. Sist gang løpet ble arrangert var i 2006, nærmere bestemt 14. mai. Den dagen husker jeg veldig veldig godt, og det har blitt stående som en merkedag for min løpskarriere (for å bruke et noe ambisiøst uttrykk).



Skauerud

Fint er det også å dra til steder der noen av ens slektsrøtter er, selv om det ikke bor noen Skauerud'er på Eidsvoll lenger. Jeg er garantert ikke i slekt med noen av de såkalte Eidsvollsmennene, men ser ikke bort fra at tippoldeforeldrene måtte sørge for mat og brensel til 1814-forsamlingen.   

Jeg var relativt ny når det gjaldt løpskonkurranser på dette tidspunktet i 2006, og dette var en av de første 5-kilometrene jeg løp, og det første løpet utenfor Oslo.  Start og mål var ved Eidsvollsbygningen den gang. Ikke at jeg fikk sett så mye på den akkurat.
Jeg var ikke medlem av noen ordentlig klubb og syntes derfor det var spesielt artig å utfordre meg selv til å slå noen av damene fra Sportsklubben Vidar som var mange og gode og som ikke var til å unngå og legge merke til.

Mot slutten av løpet lå jeg bak Anne Myhr fra Vidar som jeg stilte i samme klasse som den sesongen.   Opp siste bakken satte jeg inn et rykk, tok sats og løp forbi.  Jeg holdt ledelsen inn til mål, og nærmere oppkast etter et løp har jeg sjelden vært.  Det var min første klasseseier i et løp, og jeg var enormt stolt og glad. Og jeg hadde slått en Vidar-løper!
1814-løpet anno 2006 var et raust løp fra arrangørens side. Alle klassevinnere ble behørig premiert og 1. premien var et par joggesko fra den lokale sportsbutikken. De brukes ennå, riktignok ikke til løping.

Etter målgang var det bananer i lange baner og jeg heiv innpå tre stykker på kort tid. Bare ta en titt på bildene fra 2006. Lite visste jeg da at bananer og jeg var en dårlig match, men det åpenbarte seg relativt raskt.  Jeg trodde min siste time hadde kommet der jeg lå i lasterommet i en varebil mens sjåføren var i telefonisk kontakt med legevakta på  vei hjem til Oslo. Om det ikke var et fullblods anafylaktisk sjokk så var det starten på et. Siden har jeg holdt meg langt unna bananer, men har hatt nogenlunde samme opplevelse etter løp.  Nå går det i vann og rosinboller om det skal inntas noe innvortes rett etter et løp. Sportsdrikk er også skumle greier.      




Forbi Eidsvollsbygningen. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Dagens 1814-løp hadde en annen trasé, med start og stopp ved Råholthallen. Traséen gikk riktignok forbi Eidsvollsbygningen, og det var alt i alt en fin og lettløpt trasé. En del brå svinger var det dog. Starta som vanlig alt for hardt og fikk svi for det.  Fant ikke rytmen og kava en del. Klarte ikke holde tritt med løpere jeg burde holde følge med, og klarte ikke besvare rykk på siste kilometeren. Fikk en god fight med Dorte Foss siste to kilometerne, men hun var sterkest.  Det ble klasseseier på meg, som i 2006, men ingen bananer, og ingen skopremie.  Litt glissent på premiefronten, men alle fikk t-skjorte og medalje. Tida 19.34 er den samme som ex-persen på distansen fra 2011, så det er godkjent. Det er ett minutt og sju skunder raskere enn i 2006 (skulle bare mangle). 

Løpet fortjener flere deltakere og bør satse på litt tydeligere markedsføring neste år om de ønsker å vokse til gamle høyder. Heia Eidsvoll og 1814-løpet!

Ny pers i flybyen

Fjorårssesongen inkluderte ingen 5 kilometerløp, litt tilfeldig egentlig. Persen var fra 2011 (19.32), og selv om jeg mente at jeg nå kunne være god for bedre enn den tida var det selvfølgelig litt spennende på kveldens 5 kilometer på Fornebu.
Litt lett regn gjorde forholdene ypperlige. Ikke uventet ga jeg alt i den først slake bakken, og dermed var det ikke mye oppspart energi igjen. Allikevel fikk jeg samla meg om å gi på mer de siste 2 kilometerne uten å bli kvalm, og jaggu ble det ny pers! 19.09 og strålende fornøyd!
Vinneren av min aldersklasse ble også vinner av løpet totalt, så det er åpenbart ikke slik at kvinner blir treigere med åra. Det har vi mange levende eksempler på.

Et nytt drin(k)keglass rikere, og tilfreds med å kjenne at intervallene har gitt en effekt på hurtigheten. En kilometertid på 3.50 på 5-kilometerløpet er faktisk like raskt eller raskere enn det jeg som regel løper 1000-meterintervallene på (når jeg løper 7-10 x).

Gleder meg til neste 5-kilometer! Distansen er såpass kort at jeg har inntrykk av at målgang er like etter starten har gått. Liten tid til å kjenne på hvordan en har det underveis.

Z på dør

Sommerhalvåret byr på et større mangfold av alternativ trening enn vinteren.
Det er mye god styrke- og utholdenhetstrening med hammer, sag og øks i hånda.
Har begynt å bruke water også, og jeg ser poenget.

Og bokstaven, ja det måtte bli den samme som før: bokstaven er Z. Den som binder sammen på kryss og på tvers. Det er det lange tradisjoner for i dette landet, i inngangen til uteløer og boder.

Det gamle WZ

 

Ny vår med negativ splitt

Finnes det noen bedre inngang til ny løpssesong, og våren som sådan, enn en  negativ splitt?
O du herlige. Med tre sekunders margin i favør av de siste fem kilometerne klarte jeg dette for tredje gang på 10 år.
Godt løpevær for meg i årets Sentrumsløp (+20 grader ca) , og to utvalgte mantra som skulle slå inn som stempler når det var på tide. De fungerte bra.
Sjelden har et løp føltes så lett og fritt for tunghet underveis, men dessverre ble ikke tiden så god (51 sekunder treigere enn i fjor). Allikevel;  det var ikke så galt at det ikke var godt for noe med en 2. plass; storveis fornøyd med å vinne en løpesekk fremfor nok en bag, og en "goodiebag" med unødvendigheter.
Ser nå fram til noen 5-kilometre før sommeren.



Negativ splitt, dagen derpå

Oppskriftsmessig påske

Påsken var sein i år, men jammen var den akkurat slik malen for hvordan en tradisjonsrik påske skal være for Ola Nordmann. Det enkle hyttelivet, skiturer og snø på fjellet, sol fra blå himmel, klister på ski og klær, bakglatt føre, kvikk lunsj i sekken, appelsin i kørja, maling av påskeegg, generøs påskehare, solkrem, solbriller, kaffe i hyttesolveggen, og mere. Det som mangla var bilkøen hjem. Påsketuristene hadde spredd tidspunkt for hjemturen godt.


På vei opp til Spåtind, 1314 m.o.h.

Så ble det en lang skisesong på 5 måneder og 1,5 uke. Totalt 47 skiturer mot 63 i fjor. Gjennomsnitt på 24,7 km per tur, mot 28,9 i fjor. Det har blitt uvanlig mange turer på zeroskia og på skøyteskia nå på slutten, men kun en kveldsskitur i hele vinter.
Jeg er fornøyd jeg.  

Påskeeggkolleksjon 2014

En smak av påske

Testa påsken. Ikke noe å klage over.
Ikke krim (annektert), ikke egg, ei appelsin, men kvikklunsj, solbriller, solkrem, snø og ski.
Det tok sin tid før Spåtind ble "besteget" i vinter. Lørdag åtte jeg snu 1,5 km før toppen på grunn av vind. Søndag var det helt vindstille. Og ganske så folketomt en stund.

Slåttemark og skigard på Ola Narr

Det er ofte sånn at severdigheter som ligger nærmest døra er de mest ukjente og minst besøkte.
Siden sist jeg lufta min imaginære hund over Ola Narr, på nedsiden av parsellhagene ved Keyserløkkka, langs Gjøvikbanen, hadde det kommet opp en flott skigard og informasjonsskilt om slåttemark og rødlista arter. Sånt no' har vi i by'n! Det er flott og gir bud om at ikke alt vil bli asfaltert, selv om ein skigard ikkje kan vare evig (Stanley Jacobsens skigardsvise har ikke tapt seg med åra. Tvert i mot).
Kommunens planer om en midlertidig storbarnehage på Ola Narr truer imidlertid. Midlertidige brakker har en tendens til å bli svært bestandige.

Lurer på hva Ola Narr hadde sagt og gjort i dag. Om han ville sprada rundt i området med silkebukser, hvite hansker, kalvekryss og lakksko. Er det de tightskledde damene med høretelefoner, ipad og mikroskopisk fillebikkje på armen som er dagens Ola Narr?

Skigard av tre

 

 

Skigard av metall

 

Sesongens siste lavlandsskitur

Mellom Stryken og Stålmyra. Midt i skiløypa.

Fine løyper, men mye rusk og rask innimellom, og vekselvis isete bløtt på en strålende solskinnsdag. Enkelte steder var også snøen helt borte.
Det er tydelig at det ikke har vært ordentlig tæle i vinter for vannet renner usedvanlig åpenlyst uten isdekke i alle elveleier og der det er bart er det bløtt i bakken og ikke hardt.

Dette var sesongens siste skitur i lavlandet, og det er helt greit. Det er ikke en spesielt tidlig avslutning heller. For eksempel er det fire dager seinere enn for to år siden.

For andre ble helgas arbeid med skiløyper den aller siste i dette livet.I går omkom en av løypekjørerne under løypemaskinen sin på Ringkollen. På jobb for å glede skiløpere. Takk for innsatsen og hvil i fred.
http://www.skiforeningen.no/kampanjesaker/minneord_svein_gulbrandsen    
Jeg betaler min kontingent til Skiforeningen med glede og ydmykhet, for løypene som blir kjørt opp og som pakker marka inn på kryss og tvers, av løypekjørere dag og natt. For løypenettet er en gave.


Daltjuvmana. Flotte løyper.

Løipeproblemet løst med hest og harv

Det er ikke noe historisk nytt at det ikke ligger snø i lavlandet på denne tida av året. Ta for eksempel datoen 13. mars 1938. Det så ikke lovende ut i skiløypene sør i Nordmarka da heller.  Mer om det følger etter en liten historie:

Dagens tur, 12. mars 2014, ble en kombinasjon av oppdagelsesreise, tidsreise, historietime og visualisert skitur.  Fysisk gikk turen til Nasjonalbiblioteket, på sykkel i sol og på bar asfalt.  På det fredelige biblioteket var det voldsomt til sikkerhetsrutiner, og ikke vet jeg hva vaktene skulte olmt etter bortover pultradene.  Det var i hvert fall rikt bemannet med vakter med uniform. Mer rikelig bemannet enn hva bemanningsnormen for barnehager tilsier. 

Vel, til saken.  Vinterens selvpålagte prosjekt; å finne resultatlister fra skirennet Vidarløpet så jeg kunne oppklare hvilket år bestefar gikk skirennet fra Stryken til Kjelsås.  Han må ha gjort det ganske bra, ut fra premien å dømme, men det står ikke noe årstall på premietallerkenen. 

Etter å ha fått gode råd fra historiker Thor Gotaas og Nasjonalbibliotekets veiledere per e-post så var det gamle utgaver av avisa "Sportsmanden" eller Morgenbladet som var de heteste tipsene.  Og avisene finnes på mikrofilm på Nasjonalbiblioteket.

Men hvilket år skulle jeg sikte meg inn på?

Rennet starta i 1933 og bestefar ble småbarnsfar i 1939, så kanskje en gang i mellom der?
Etter å ha funnet noe mer informasjon om skirennet på nettet trodde jeg allikevel mest på året 1940 fordi det var rekorddeltakelse det året og fordi rennet i 1940  åpna for deltakelse fra alle og ikke bare dem som  var med i Arbeidernes idrettsforbund (AIF). Thor  Gotaas skriver om anslagsvis på 50.000 mennesker som var publikum langs løypa det året.  Jeg visste ingenting om min bestefar hadde vært medlem av noen skiklubb, men hvis han hadde vært, så måtte det ha vært en idrettsforening i Sylling eller Asker, tenkte jeg. Uansett antok jeg at han gikk rennet før han bosatte seg  i Asker med Anna Skauerud. Jamfør vigselsattesten fra notarius publicus i Oslo oktober 1938 bodde han i Oslo da han giftet seg, i Konows gate 69, og livnærte seg som maler (som sin far).  

Vel, året 1940 var bom,  men 1938 - den 13. mars, ja se der gikk jeg rett på navnet gitt! 6. plass til "Johs. Gunderud, Vidar" (dog feil skrevet etternavn; Gunnerud), på tida 2.19.08. Ikke dårlig det på 37 kilometer i kuppert terreng. At bestefar øyensynlig gikk for Vidar gjør jo at min sportsorganisatoriske ring sluttes.Det er vel ingen ting som er tilfeldig.
Ei heller at løypa omslutter kjære Handkleputthytta; på Nysetervægen og over Daltjuvmana. Eller at  det var akkurat i dag jeg skulle finne fram til opplysningene,  så og si nøyaktig på 76-årsdagen for det ene Vidarløpet han deltok i. Så hadde det da også slått brått ned i meg, i løpet av gårsdagen, at dette var dagen for å finne løsningen.

Så til snøforholdene. "Sportsmanden" hadde en svært fyldig reportasje 18. mars 1938 fra rennet, og jeg gjengir noen beretninger her:

Overskrift:
"Stormønstringen krevet 200 billas sne for de siste 2 kilometers løipe!"

Og videre...

"Så kommer vi til det siste og for i år i hvert fall det største problem - løipeleggingen! 
- Ja det er nu et helt kapitel for sig selv det! Løipa er det siste men også det største problem. Helt fra startplassen til mål var det et kolossalt arbeide for å få løipa i brukbar stand.  På Stryken kom vi på noe HELT NYTT - det var Thomas Stryken som fant på patentet.  Han brukte hest og fjerharv for å løse opp holken i løipa de fire kilometrene fra Stryken til Nysæter! Han kjørte hest og harv så langt det var nødvendig - og jeg skal si det hjalp - så ble løssnø kastet oppi sporene - det blev bra! (sier arrangementskomiteens formann Reidar Evensen i intervjuet)

Så var det slutten av løypa:

..."Arbeidet med løipa mot mål var den verste trøkken. Vi måtte legge 2 kilometers løipe på bar bakke. Kjørte sne, rent amerikansk! Vi har kjørt 200 billass, arbeidet gikk dag og natt de to siste døgn . og pågikk helt til litt før innkomsten søndag formiddag.

... Men ikke nok med snekjøringen, vi måtte til med frysemidler også på de utsatte stedene, der hvor solen fikk makt. "

Rennet ble for øvrig vunnet av Øivind Sørensen fra Brekke på tida 2.05.16.

Ellers er alt som før. Mars kan fremdeles være lunefull, så ikke pakk ned stillongsen og broddene ennå. I hvert fall ikke skia!
Dessuten er det kaldere på øra enn om vinteren. Fremdeles.  

Og jeg?

 

 

 

 

Mars mot vår

Det er like stort og hellig, hver gang; det kritthvite mot det himmelblå, lyden av stille og stavtak, andpust og utpust, og terrenget som ligger dønn fast, men som allikevel er det mest levende.
The hills are alive, and kicking. Skogen også.




Lørdag. Synnfjell.



Søndag. Flåmyra i Aust-Torpa

Is this it?

En halv skidag ble til en heltidstur og den andre femmila på fem dager. Tross varmegrader og yr i lufta vil jeg påstå at føreforholdene var ganske greie. Litt trått innimellom. Zeroski under beina. 
Stort sett dagsferske spor hele veien fra Frognersetra til Sandermosen,  men like før Kjelsås måtte skia av.

Planen var å gå fra Frognersetra, gå innom bålplassen til kollegaer der, gå videre mot Kikut, deretter Gørjahytta, Delebekken og nå toget hjem fra Movatn kl. 16.17.
Allerede før jeg begynte å gå klarte jeg å rote meg bort i tåka etter at jeg gikk av t-banen og endte i en barnehage som arrangerte olympiske leker. Jeg tror det var der jeg mista de 2 minuttene som seinere gjorde at jeg mista toget på Movatn. Ikke fant jeg kollegaene mine heller.

Fram til Kikut gikk turen som en røyk, og jeg mente at jeg jeg lå godt an til togtiden 16.17 på Movatn. Ved Fortjern begynte jeg å innse at tida gikk alt for fort og jeg bestemte meg for å gi på mer gass og sjanse på at det skulle gå bra. Jeg hadde imidlertid beregna alt for liten tid på strekket Kikut-Gørja-Delebekken, og ankom Delebekken 15-20 minutter bak skjema. Alternativene var å gå ned til Hakadal stasjon og ta toget derfra, forutsatt at jeg ville rekke det, eller uansett gå mot Movatn. Om jeg ikke skulle rekke toget der ville jeg allikevel være nærmere hjemme. Vanligvis kan man gå over Store Gørja og Kalvsjøen mellom Gørjahytta og Movatn, men jeg hadde lovet meg selv å ikke gå over noen vann. Traseen som går rundt om Delebekken og Fløyta er ganske mye lenger, rundt 5 kilometer ekstra,  kanskje enda mer?

Det ble en thriller med klokka ned mot Movatn. Om lag 500 meter før stasjonen hørte jeg toget fløyte, men jeg var ikke sikker på om det var toget som kom fra Oslo eller som gikk den retningen. Det hadde gått...Neste avgang var om 1,5 time.

Så ble det en etappe til, med sikte på å rekke neste togtid fra Kjelsås.

Hva dette er? Barmark i skiløypa, med linsedogg.

Om det skulle vise seg å være barmark siste biten kunne jeg risikere å miste også denne avgangen.  Jeg rakk vogna, og det med god klaring. Kaldt var det å vente, selv i disse varme tider.

Skal skisesongen vare lenger i sørlige markaområder må det kommer mer snø og kulde snart. Jeg er litt usikker på om det kommer til å skje. 

Mitt generelle minimumsmål for enhver skisesong er snart nådd, og jeg har hatt en flott skisesong jeg.
 

Det er håp i oppgåtte fiskebein

Landet later til å ha delt seg i to nå; de som synes at nå er det nok vinter - mer enn nok!, og de som klager over at vinteren later til å være over, og at skiføret er borte. 

Jeg har ingen ambisjoner om å trøste den første grupperingen. Se på kalenderen - våren vil snart komme uansett.
Til den andre grupperingen vil jeg opplyse at vinteren lever i beste velgående flere steder på østlandsområdet. Man trenger ikke reise milevis av gårde til fjells eller gå i kø på Sjusjøen.

Noen få høydemetre over Oslogryta, litt lenger nord, der tynges trærne fremdeles av snøen og skispor krysser i alle himmelretninger. 

Ugreit å få disse fiskebeina i halsen. Mellom Lygna og Brovoll.

Lygna - Glittretur ble omgjort til Lygna - Harestua i år, men det var et veldig bra alternativ. Kanskje bedre enn originalen. Her kunne man faktisk ski ut-ski inn fra/til perrongen på Harestua stasjon, kombinert med en plass på Skiforeningens oppsatte buss til Lygna på morgenkvisten. Det var unormalt få mennesker med denne bussen i år. Det pleier jo være flere busser. Tror ikke folk vet hvor flotte forhold det fremdeles er inne i skogen.

Om denne turen - som forrige uke var den neste - ble den beste, har jeg ikke tatt stilling til, men det ble den lengste så langt i sesongen.
Perfekt med zeroski, masse snø, trikkeskinner hele veien, lite folk og vakkert landskap.

Den neste blir den beste

Ved Olaputten

Det har begynt å skje meg ofte nå; at mobilkameraet plutselig ikke vil virke når de aller vakreste motivene melder seg. Så er det vel en mening med det, at det er med øynene jeg skal fotografere og med minnet jeg skal bære det vakre synet med meg videre. Men noen få bilder ble det før det gikk i svart.

I utgangspunktet var det gråvær lørdagen på Synnfjell, men brått, og ja det var faktisk nokså brått, var det som om noen der oppe løfta brudesløret av sin kjære og hun smilte med sine hvite tenner. Det varte bare en kort stund, så ble sløret kasta over igjen. Med vindkast.
Strømsetra-Slinningsetra - Olaputten - Lundsetra - Olaputten - Strømsetra. Sånn cirka.

I Finndalen

Søndagen var mild og også grå fra start. Mer og mer tåkete ble det innover Finndalen og godt var det at det var nokså nye spor å følge. Lite folk å se, men så var det også ei 5 mil i OL som gikk samtidig. Det var lite jeg kunne gjøre med den så jeg la heller i vei på egne ski som hverken var sponsa av dagligvarehandelen eller isolasjonsfabrikanter. Om jeg skulle valgt en sponsor måtte det blitt Freia sjokolade. Eller Lerums solbærsirup. Ja til sukker!
Slapp å vri om tenningsnøkkelen i bilen og gikk på ski fra utgangsdøra. Ganske mye luksus i akkurat det.
Mot slutten av Finndalsrunden kom sola og minte om noe som heter påskestemning. I gamle dager innebar den sol, våt snø, klister og alt for mye klær. Nå er klister erstatta med zeroski og jeg går aldri med for mye klær. De ligger i sekken. Sammen med brødskiver, saftflaske, tørre hansker og kvikk lunsj.

Mer enn e´n gang i vinter har jeg sagt til meg selv at "dette er jaggu en den flotteste turen jeg har gått hittil i sesongen". Nå adopterer også jeg Kjetil Andre Aamodt sitt utsagn om at "Den neste blir den beste". Det er ingen ende for lykke i skispor.

Hver bydel sin seter?

Hver bydel sin seter?


Lørenseter. Gammel seter under gården Løren i Oslo, seinere husmannsplass

Om den nye Løren bydel hadde ei seter måtte det vært Lørenseter. Setra tilhørte da også i sin tid Løren gård, som lå i krysset mellom der Lørenvangen og Lørenfaret er i dag, (navnet kommer for øvrig av Løyrin – leirr-vin som betyr leirholdig eng), så det ville jo ikke vært så unaturlig heller. I luftlinje er det ikke veldig langt fra Løren bydel opp til Lørenseter, men allikevel må det ha vært et drøyt stykke å transportere både kveg og seterfolk med sommerbagasje den gang på 1800-tallet. Å gjøre det samme i dag, til fots, ville nok ingen beboere på Løren tenkt på.

Det var ikke mange folk i løypene i dag. Det var som forventet, og av ulike årsaker:
1. Været; nordmenn er godværs- og blå extra-skigåere.
2. OL-stafett for kvinner kl 11.00
3. Vinterferiestart for Oslo

Et massivt snøvær i null grader førte til mye is i rubben første stykket, og løypene var heller ikke oppkjørt. Men folk, de få som var ute,  var så blide, selv om det ikke gikk fort framover for noen.
- Dette er som i gamle dager, sa en fornøyd skiløper med brillene dekka av dogg.
God stemning i sporet altså, selv om jeg var nær ved å snu etter kort tid.
Så ga snøværet seg og jeg føyk som en vind på returen fra Kobberhaughytta. Og stadig mildere i lufta.

Når det regner i byen, snør det utenfor

Slik legges grunnlaget for magiske øyeblikk i tryllestøv av snø.

 

Isen var trygg, det var jeg også. Over Katnosa.

Slik det skal være

...på ski i skauen en dag i februar.

Langtjernbrenna, høydedraget vest for nordlige del av Kjagdalen. I Krokskogen

I gjensnødde spor

Hva bedre kan man fylle en snørik vinterhelg med enn skigåing og snømåking?



Jo, skia er der et sted.

Jeg er glad i snø, masse snø, så nå er det høytid og jubalong. At det også innebærer å måtte gå opp skispor i noen mil , ei se snurten av sine egne ski der nede, og ikke få et gratis hviletak i nedoverbakke betyr bare mer slit og bedre trening. Bra belønning etter en slitsom tur ble det på Skihytta i Snertingdal der hele menigheta var samlet (i flere betydninger skulle det vise seg), kaffe og vaffel (etter nista selvfølgelig) og tørking av vått tøy.
Takmåking kom etter hvert høyt opp på helgeprogrammet da det snødde dag og natt, og mye var det fra før. Snøen som har kommet i 2014 er ikke tung, men 60 cm-grensa var passert.

Ja, jeg liker vinteren og alt som hører med; Kuldegrader, snø, knitring under støvelsåla, rim i barten, det blå lyset, lydene som er pakket inn i vatt, skogen kledd i bomullskåpe og varmen i det snøkledde landskapet.

Underveis i Laugarunden

 

Nær skihistorie fra forrige årtusen

Første skitur i nære Nordmark denne skisesongen, og med noe varierende løypeforhold.  Har ikke talt opp antall nye riper under skia, men det spiller ingen rolle. Grusski er grusski. Noe uheldig med mobilbatteri i kulda, og ikke prioritert fotostopp fra helgas turer i hhv Maridalen og Sørkedalen, men vakkert husker jeg at det var, med florlett nysnø som hvilte bekymringsløst på granene.

Angst og beven-dette går for fort!

 

Derfor blir det i stedet fotografisk tilbakeblikk fra tidligere skispor, fra forrige årtusen:

1970-tallet:
Den gang barneskirenn gikk på idealtid, antrekket var polvotter, hjemmestrikka ullgenser, treski (merke: Trysil-Knut) og bambusstaver med trinser. Ploging hørte til tidlig barnelærdom.


1930/40-tallet:
Vidarløpet var en gang verdens største skirenn. Rennet var 35 km langt og gikk mellom Stryken og Sognsvann.  Deretter overtok Vasaloppet og Birkebeinerrennet oppmerksomheten. Flotte premier var det den gang og vinterens detektivprosjekt blir å finne resultatlistene fra Vidarløpet fra 30- og 40-tallet. Gode tips nevner den tidligere sportsavisen "Sportsmanden" Det er uansett moro å tenke på at forfedrene har sust over Daltjuvmana i anorakk og topplue, kanskje med Østbyes skismøring under skia og med ertesuppe på matstasjonen.

Premietallerken fra Vidarløpet, uvisst fra hvilket år.

Lever i en drøm

"Lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops".
Det var neppe dette Dum Dum Boys hadde i tankene da de skrev teksten sin:

Solnedgang over Spåtind

Eller dette:

 

Jeg lever i en drøm, en vill en. Med delikate innslag av sivilisasjon (les; snorrette skispor).

 

Slushski

Jeg er stadig imponert over hva zeroskia byr på av godt feste på trøblete føre.
I dag var det vått, men allikevel fint å gå inn til Daltjuven.

Ingen snøplog å se på Snøploghøgda, men hogstmaskinene hadde tatt for seg siden i fjor. Det er bra å se at Løvenskiold ikke nøyer seg med å drive varehandel, men fortsatt driver aktiv skogsdrift. En næring med lang historie og dype røtter av blod, svette og tårer. Dessuten gror Norge igjen.

Snøploghøgda. Nå som en åpen plass.

Og så begynte det å snø.  Store vektløse fnugg.

Jul de ski 2013

Et julepotpurri fra ei som trakk vinnerloddet for juleskiføret 2013

2. juledag

 

3. juledag

 

4. juledag

 

5. juledag

 

6. juledag

 

Nyttårsaften

 

1. nyttårsdag