Reisen til jula 2010

Tapt og funnet langs veien i ny drakt

"Driving home for christmas" i lange køer. Stormet inn i en av vår herres mange vakre kirker der operasangerinnen var inne i sine siste strofer på "O helga natt". Men deilig er jorden og stille er natten. Kaldt, vakkert, mye lys og varme, også denne jula.
Det snør skispor i dette landet, som det stiger frem. Furet værbitt ut mot havet og oppå fjellet, oppå fjellet.
Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær.





Julas favorittspor

Synnfjellet her, med stuttvokst bjørkeskog ved Lenningen. De øvrige bildene er fra Øyerfjellet og det fantastiske vinterlyset.

Skispor fremfor togspor

Dagens tur gikk i snøføyka, og ut fra NSBs togtider. Det siste viste seg å ikke være et sjakktrekk.

Vi oppfordres til å komme oss ut på ski.
Vi oppfordres til å kjøre kollektivt for å komme oss ut på ski.
Så vi får p-bot når vi parkerer for å gå på ski.
Så tar vi toget da, og står på perrongen i minus 10 og snøfokk og venter på toget, som aldri kommer...

Pakkesekkregelen om alltid å ha med seg dunjakke på skitur kom til nødvendig nytte i dag.   

Grei tur Movatn-Kikut t/r. Scooterkjørt over Kalvsjøen og Store Gørja nå.  Men foreløpig stengt på Gørjahytta.

Ingen vaffelduft forbi Gørjehytta ennå. Foreløpig stengt og stille. 

Pakketur

...i stua

Hvilket bånd skal jeg velge til hvilken pakke...Eller er det slik at evig eies kun det teipte?

Vinterdag på Krokskogen

Store temperatur- og førevariasjoner i dag!
Til dels veldig glatt føre og (altfor) stor fart, og noe vansker med festet innimellom (eventuelt kan det skyldes nyglida ski. Og idiotisk å falle i slak, mikroskopisk bakke og pådra seg fallskade. Blir ingen latterkuler på meg neste uka).
Etter en rask toddy på Løvlia gikk jeg videre til Ringsmyrene og Stubdalsflaka før jeg vendte nesa tilbake til Sørkedalen igjen. Heggelivann er nå scooterkjørt med skispor.

Ringsmyrene

Det lyser svakt i stille grender

Vintersesongens første døgn på Handkleputten var etterlengtet.

Vakker utsikt gir dypere innsikt



Omgitt av vinterens myke dyne, idyllisk, og beroligende for kropp og sjel. -12 inne, -8 ute ved atkomst.

Mange av løypetraseene mellom Gjerdingen og Stryken er i vinter forbeholdt tømmerkjøring og ikke skiløyper. Det er en del grus som ligger godt fremme i dagen på skogsbilveiene, selv med et lite lag nysnø.

Men en sving oppom Daltjuvmana ble det før returen til Oslo. 
Scooterløypa var fullt mulig å gå på ski, selv om det var godt med kvist og kvast. Trolsk og vakkert.

Daltjuvmana

Daltjuvmana

 

Karidalen



En liten milslukerhelg

Fremdeles åpne råker på Movatn

Fin skihelg, tross drøyt 20 kalde på lørdag.
Sesongens først toddy på Løvlia på søndag. Ingen ringere enn Tom "milslukern" Stensaker var også innom. Har ikke noe mål om å kopiere hans bragder, men har veldig sansen for det han gjør, og hans filosofi. Hør radiodokumentaren om Tom Stensaker her: http://nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.7405806

Overraskende få folk både på Løvlia og i sporet. Nå som butikkene har søndagsåpent så ligger kanskje forklaringen der. Det holder ikke at de har åpent til 21 på hverdagene lenger.
Tok løypa over broa ved  Skamrek og mot Stubdalsflaka på vei til Løvlia, for å unngå vannene, men gikk over Nibbitjern og nordre delen av Nordre Heggelivann hjem. Virket trygt nå.  Hadde dårlig feste og kun Swix blå i lomma. Skulle nok brukt blå extra, for det var antakelig noe mildere enn jeg trodde. Middels tempo, og veldig fornøyd med å fått unna første langtur for sesongen.
Starta i grått skylag, men blått himmelskimmel jo lenger vest jeg kom. Bildene sitter på netthinna, ble ingen fotogtafering søndag.  Fascinerende himmelskifte over Langtjernbrenna retning nordvest. Er nesten alltid det.

Ski og strull

Først en skitur fra Sørkedalen inn i vakre og snøtunge Krokskogen. Formen var under pari, så det ble ikke bolle på Løvlia i dag allikevel, som jeg hadde tenkt. Gikk favoritraseen Skansebakken-Lysedammene-Oppkuvvann,og så videre til Heggelia,og tok så Heggeliveien tilbake til jeg kom inn på samma trasé igjen da det var igjen 7,5 km til Skansebakken.

Det var rivende kaldt, men ikke verre enn at jeg måtte kaste det ene laget på overkroppen i de første oppoverbakkene. Og kle på igjen på vei ned. 





Strull på nyhetene

Og så er første julekakeslaget er i boks; 23 stk strull er stekt på lånt krumkakejern. Det må være noe av det enkleste man kan lage, så fremt røra blir grei og man har et jern tilgjengelig. Jeg synes det er viktig å videreføre noen  juletradisjoner, og så kan man jo velge i hvilket omfang man vil gjøre det. Og kakene smaker best før jul.

Skal dog vente med å smake. Og da gjerne med bær og krem ved siden av.   

Transportetappe ble til tur i skogen

Transportetappen hjemmefra til Lysebu i morges ble noe mer...

For det første var det nokså kaldt å sykle i dag, for det andre var det veldig veldig tungt med piggdekk og sekk opp alle bakkene, for det tredje klarte jeg å ta feil vei rett før Holmenkollbakken (til tross for at jeg fulgte veibeskrivelsen fra Gule sider til punkt og prikke). Turen endte her, i et skogholt i Lillevannveien (Lysebu konferansesenter ligger ved toppen av trærne):  

Men fram kom jeg. Dog uten sykkel den siste klatreetappen i skogen.  Var det kaldt å sykle til, så var det hakket verre hjem igjen. Tærne definitivt mest utsatt tross to par ullsokker og vinterstøvler.

Runde på Bislett Stadion

Treningsplan for vinteren 2010/2011

Treningsopplegget i vinter blir som følger:
Langturene tas i skisporet (3-8 mil pr helg fram til påske),  intervallene (en kort og en lang pr uke) tas på Bislett,  og innimellom 2-3 styrkeøkter, og kanskje en middels lang løpetur eller skøyteøkt (på ski).

Jeg har jo nådd alle mine tidsmessige mål før fylte 40, som jeg lovet meg selv,  men det er klart det hadde vært artig å klare flere personlige rekorder både på 5 km, 10 km og halvmaraton. Det er alltid muligheter for å bli en god veteran. Maraton tror jeg ikke er sunt. Dessuten får man så flat rumpe av det, så jeg vil ikke satse skjorta mi på noen ny rekord på den distansen.

Bislett er en gave til Oslos løpeglade befolkning og jeg er glad for at ikke flere har oppdaget inneanlegget.
Men det får være grenser; løper ikke langtur innendørs. Til helga arrangeres det 24-timers løp der. Ja ja, hver si lyst.

Låner en video fra løpebanen fra Bislett fra  http://www.mosjonisten.com/. Fint, ikke sant!
http://www.youtube.com/watch?v=WKZUsudSIxE&feature=player_embedded

Å fly over snøen

Første skøyteskiøkt for sesongen, og for en flytur i gnistrende føre på Synnfjellet!

Ligger nå omtrent på samme nivå som samme tid i fjor mht tilbakelagte mil på ski.



Synnfjell i novemberlys



På sporet av en måneskinnsskitur

Det skulle være en månskinnstur, men månen var ikke å se. Men føret og løypene fra Movatn var upåklagelig!
Lyset fra hodelykta var derimot ikke til voldsom hjelp. Godt det gikk andre løpere med 1000-metere som lyser opp herfra til Dovre.

Og det er jo fantastisk: Gå på toget nesten utenfor døra, gå av på perrongen på Movatn og rett ut i sporet.
Det er byen sin det.
Også så blide togkonduktører og -triser det er på Gjøvikbanen.

Jeg hadde ikke flexuskort, men det gikk bra med ski og staver også.
Jeg validerte med blå ekstra.

Den fyrste skituren

Da var jeg i gang: Sesongens første skitur, og det på en nydelig vinterdag med sol, et par dagers nysnø og noen kalde grader. Nydelig, vakkert og deilig!
Feirer med kakao, med snerk.

Fine forhold fra Pipenhusveien til Heggelivann, men noe grus i sporet av og til. 

Til å være midt på en onsdag i november var det mye folk ute, og nesten like mange hunder.

Mon tro hvordan det blir en søndag i januar. 

Skiformen viser seg upåklagelig, og et års styrketrening av armer og overkropp gjør skiløpinga til en lek. Kommer jeg ikke opp en bakkene i vinter så må jeg skylda på smører'n.   

Broddetid

Første broddeløpetur i skogen. Hardpakka snø på skogsbilveiene, og den helt spesielle lyden av stillhet som fyller lufta når snøen har ankommet. 
Med broddene på beina fikk jeg godt grep. Attpåtil ble det den lengste  løpeturen i 2010.
IKEA hadde for noen år siden slagordet "Få orden på livet ditt".
I disse broddetider innfører jeg herved: "Ta grep om tilværelsen"

Skiilt

Lengter...

Istid

Naturens eget cellofaninnpakningspapir har lagt seg over småvanna

Bånntjern

Det snør!

Men høstløvet holder stand på bakkenivå

Siste utesykkeltreningstur i 2010?

Siste treningsøkt på sykkel i 2010 mon tro? I motsatt fall må jeg kle på meg mer varme klær på ekstremitetene. Lurer forøvrig på hvordan de som nå kler seg med dunjakke har tenkt å kle seg når de 20 kalde kommer.

Ser ut til at løypeunderlaget for skispor er gjort klar fra Skar til Øyungen. Fylt på med sand og planert med tung maskin på skogsbilveien.

Catwalk i marka - Demningen ved Øyungen

Høsten rimer

Rim i gresset,

kald og klar luft som trekker pusten før vinteren kommer ruslende i kåpe 

og legger nytt vegg-til-veggteppe. 

Hytteplanmila - høstens vakreste eventyr

Hytteplanmila er høstens vakreste eventyr for de som liker det løpende.
Å løpe gjennom Nordens Provence i kald og klar oktoberluft som skjærer i lungene, med en sol som varmer blåhvit hud, og en arrangør som til slutt forsyner deg  med rosinboller og kaffe som restitusjonsføde; ja det er en flott og helhetlig opplevelse for kropp, og litt for sjela. Ringerikingene kan det med å arrangere løp med god stemning!

Med 10 kilometer'n fra Oslo maraton friskt i minne, men ute av beina, var ambisjonen å få en pallplass i en av de flotteste klassene; kvinner i starten av 40-åra. Med Kirsten Marathon Melkevik på startstreken i min aldersklasse så skjønte jeg imidlertid at det kunne bli langt vanskeligere enn jeg optimistisk hadde tenkt. Men, når jeg først hadde tatt turen så var det bare å legge i vei og la det stå til.
Fikk en optimal start før løpet med å finne en garderobe som nesten ingen andre hadde funnet, så her var det godt med plass og et fint sted å være rett før start. Lue, votter, buff, kort tights og lange strømper; jo det føltes helt passe ut. Det var rim i gresset men sol i sinne.



På huet inn i mål
(foto: www.mosjonisten.com)

 Ingen problemer underveis, men måtte gi tapt i en spurtduell siste bakken da frokosten var på vei opp.
Kom meg allikevel inn på ny personlig løyperekord og 2. plass bak K. Marathon Melkevik i min klasse. En overraskende god plassering (på meg altså, ikke Marathon Melkevik. Hun slo meg tross alt med 7 minutter og 21 sekunder).

Hvor mange boller jeg inntok etter løpet mista jeg tellinga på, men det begynte å nærme seg én pr avløpt kilometer.

Synes jeg igjen har fått bekrefta at alternativ trening duger best, så jeg fortsetter med en lett blanding av  husmortrim (ikke nedsettende ment!), sirkeltrening, intervaller, sykling og løping (og snart ski). Og ikke minst turene uten andpust eller svetteperler. Med alderen blir nok de turene der mye viktigere.

Toppidrett?

Leser i en herværende dagsavis om en norsk proffspiller i det nederlandske fotballaget Heerenveen, og får bekreftet min mistanke om de nokså moderate treningsmengdene til fotballspillere på eliteplan, jamfør andre idretter. (Ikke dermed sagt at det er mengde som teller, eller at det er meningsfullt å sammenlikne ulike idretter, men allikevel interessant). Fotballspilleren ble forresten solgt til Heerenveen for omlag 20 millioner kroner.
Gutten trener to timer hver dag, men en av dagene er det to treningsøkter (oi da).
I fotball kalles dette for toppidrettsutøver.
I andre idretter kaller utøvere med liknende treningsmengder seg  for mosjonister, og knapt nok det.
I rettferdighetens navn bør vi vel ha i mente at gutten trener målbevisst for å bli best (antar jeg), mens mosjonister trener ut fra andre og kanskje mer helhetlige formål for seg selv...?  Og de har gjerne jobb eller skole i tillegg.
Millionene kommer ikke løpende med joggesko.

Fint å sykle, kaldt å stanse

Langs Helgeren

Kald  og klar høstluft er nydelig å sykle i, men å stå stille, om det så bare er for å spise noen rosiner, er veldig kaldt!

Bemerkelsesverdig færre syklister i marka en lørdag i oktober i forhold til mai. Nå går antakelig Birkebeinerne æljhufs i en eller annen motbakke og har pynta opp stua si med smørestativ, klare til å glide skia med tusenkronersedler på boks.



Ørfiske i oktoberlys



Bislett zoo?

Min filosofi er at det går så lenge det går. Derfor fortsetter jeg nå med stor iver og lyst med langintervallene på Bislett stadion 1-2 ganger i uka. Selv om jeg er tilhenger av å løpe i skogen eller langs en vei så er det noe tiltrekkende og vakkert over en løpebane i water, med synkrone lengder og svinger rundt det hele, og fine hvite streker. Harmonisk på mange måter.
Som regel er det god plass og lite liv når jeg løper intervaller på Bislett.
Men denne ettermiddagen var det fotballtrening for et herrelag (juniorer?) på kunstgresset innenfor løpebanene. Jeg ble både forjamsa og forundra over spillernes og trenerens kommandorop, lydnivået og alle de dyriske utropslydene. Et lydnivå som mer virket som en øvelse i markering av revir, og av et desibel som tydeligvis overdøv det noen av løperne hadde i øret.
Nå har ikke jeg jeg overvært kvinnefotballtrening på en kvinnealder, men dette er kanskje helt vanlig i lagidretter; at man skriker til hverandre som om liv sto på spill?

Men det var ikke over...

Jeg hadde lagt opp løpekarriereren første halvår 2010 pga hælskaden, som ble operert i februar 2010, men som ikke gjorde foten helt bra igjen mtp løping, som jeg jo aller helst vil gjøre hele tiden.
Tiden siden oktober 2009 har derfor stort sett gått med til ski og sykling, og lett styrketrening.

Jeg har kunnet løpe litt fra mai 2010, men å løpe hver dag, eller annenhver dag, det har vært uaktuelt. I september 2010 forsøkte jeg meg på noen deilige langintervaller på Bislett, bare for å prøve liksom, og jeg opplevde at jo, dette går jo faktisk ikke så verst. Det var da ett år siden de forrige rundene på Bislett.

Jeg hadde egentlig meldt meg halvveis på til NM i duathlon 26. september, men meldte avbud fordi jeg følte at foten ikke var med og jeg hadde ikke interesse av å delta om jeg ikke følte at jeg kunne gjøre det så bra som jeg ønsket.

I løpet av lørdag 25.9. fikk jeg imidlertid så sterk los på 10 kilometer'n i Oslo Maraton at jeg dro til fanehallen på Akershus festning og meldte meg på.

Veldig spent på hvordan jeg ville oppleve jaget fra start, men som vanlig går det jo noe tregt i starten på så store løp (og hvorfor mange av de som står først på startstreken opplagt er noen som kommer til å bli forbiløpt de første centimeterne kan man jo enten bare undre seg over, ignorere eller irritere seg over. Jeg gjør det siste men øver meg på ignorering). Jeg fikk raskt opp farta og holdt den jevn uten de store problemer. Hun jeg hadde tenkt til å legge meg i rygg på må ha ligget langt bak meg fra start, for jeg så henne bare på resultatlista. Og da bak meg.

Løpet fløyt fantastisk på alle måter, og da jeg lå som kvinne nr 5 ved ca 4 km-passering skjønte jeg at dette gikk med grei fart. Jeg så aldri på klokka. Vanter og votter måtte av ved Karl Johan. Da var jeg varm i trøya. Kom i mål som kvinne nr 8 total og ble klassevinner med tiden 40.59. 
Svært svært fornøyd, og med en tid som er i øvre skiktet av det jeg tidligere har prestert av tider.

Lærdommen er: alternativ trening svekker ikke løpsformen!
Variér, variér variér og sjansen for å få slitasjeskader blir redusert. 
Og ikke minst; tankens kraft! Den kan bringe deg til himmels. Der jeg er nå.
Og om dette betyr at jeg faktisk kan løpe en 10 km i ny og ne så er jeg svært tilfreds.
Hytteplanmila neste!

Hva er en tur?

Hva skal til for å kalle en fysisk forflytning en tur?

La oss møtes der borte ved tømmeret 

Når du ikke kjører rundt i Sinsenkrysset

Et sted jeg og mange andre ofte passerer på vei til og fra andre definerte turmål.

Men veien er målet. Og Sinsenkrysset er utskjelt.  

Løft hodet så åpenbarer det seg lysere utsikter. 

Med korn i sikte

Utsikten fra sykkelstyret var upåklagelig langs kornåkrene i de østfoldske egner

Turist i egen by

Man kan si, og mange gjør det, at Oslo ikke er en sykkelvennlig by, men jeg vil allikevel påstå at Oslo har en størrelse som er skapt for sykkel som framkomstmiddel. Du kan nå fra grense til grense innen kort tid med et par pedaler og greie bein.

Du skal ikke krysse landegrensene for å være legitim turist i egen hovedstad. Holmenkollbakken, den nye, som jeg hittil bare har sett fra avstand var søndagens mål. Men først en tur gjennom skauen, nærnaturens egen arkitektur, men faktisk også noen turister med fremmed mål og kamera i snor over brystkassa. Mennene først og damene kokett noen skritt bak.

[Bilde: Naturens eget ovarenn. Eller unnarenn. Kul'n er det i hvert fall ikke]

Holmenkollbakken er et imponerende skue på nært hold! Et fascinerende byggverk med elegant fasong. Absolutt severdig. Både byggverket og utsikten.

Litt skuffa over at man ikke kunne gå trappene opp til toppen, men med en is sammen med turistene var oppholdet på platået godkjent  fra min side før turen gikk ytterligere noe vestover, inn i skauen og nye oppoverbakker.

Også i dag ble det kaffe og bolle på nye Kikutstua, som har blitt riktig så innbydende med den siste utvidelsen, før finaleetappen hjem.

.

Gausdal Vestfjell - Huldreheimen - Jotunheimens forgård

Kjært fjell, mange navn!
Gausdal Vestfjell  (eller Huldreheimen, som området også er omdøpt til, men også kjent som "Jotunheimens forgård") var forunderlig folketomt i beste ferietid.
Fjellområdet er ikke av de mest krevende, men byr til gjengjeld på mange rutealternativer, korte avstander mellom hyttene (der to strekk på kartet godt kan slås sammen til én dagsmarsj om man er normalt utrustet i fysikken) og stort sett velholdte hytter. Hytta Skirurusten tror jeg er den mest eksemplariske og velholdte selvbetjeningshytta jeg noensinne har besøkt. Jeg hadde hytta for meg selv mens noen million mygg hadde fest utenfor. Hyttene til Gausdal fjellstyre utgjør et godt supplement til DnT-hyttene.
Vakre bjørkebelter hilste lunt velkommen før snaufjellet åpenbarte seg med forfriskende vind rundt øra.
Sol eller regn; vakkert er fjellet på sine vis uansett.

Opp lia fra Liomseter; Jotunheimstien

Knapp sikt i tjukk skodde. Strekningen Langsubua-Liomseter

Skydekket letta under tregrensa

Grønn glede

Sommeridyll i Nordmarka.

Så grønt at det skjærer i øynene.

Duggfriske dufter som kjemper sansenes kamp med humla som suser motordur i øregangen.

Myggen, knotten, kleggen og vepsen er en annen dans.

Morgenkaffe på trammen med firfisla som selskap og med utsikt til skogens himmelsk lange trær. 

Vestmarkrittet - variert og vakkert

Jeg måtte prøve igjen. Det var fristende å oppleve barndomstraktene på sykkel og Vestmarkrittet er heller ikke en avskrekkende distanse med sine 45 kilometer. Dog har dette rittet atskillig flere og lengre terrengpartier enn feks Raumerrittet. Jeg hadde sett videoen fra løypa i forkant og syntes ikke det så veldig kronglete ut i terrengpartiene.
Og med et nytt Hutchinson-dekk på bakhjulet hadde jeg håp om å få bedre grep enn jeg hadde i Raumertråkket.

Strategien var å gå steinhardt ut i oppoverbakkene fra Føyka og opp til Borgen. Det er oppover og bortover som er min definitive styrke. Det som på 1970- og 1980-tallet opplevdes som  veldig lange og harde oppoverbakker var nå redusert til mindre bratte og kortere forseringer. Det er mye som forandrer format når øynene blir voksne.
Bakkene gikk strålende og så bar det inn i skauen. I min pulje ble det raskt slik at mange gikk av sykkelen i de bratteste sipartiene. Det passa meg veldig bra. Tapte ikke mye på å gå. Dessuten var stipartiene stort sett så smale i hele løypa at det var vanskelig å komme forbi hverandre om man ikke vill ha seg en ekstra tur ut i lyngen. De smale stiene medførte noe høyt stressnivå for når du hører det kommer noen bak deg som har mye større fart enn deg og vil fram setter du jo ikke ned tempoet selv om du føler du ikke har kontroll. Og du vil heller ikke trå til side og slippe fram alle for da blir du stående der, lenge. Det var bare å følge perleraden av syklister gjennom skauen og la det stå til.
Generelt mye oppoverbakker og her tok jeg igjen de fleste av de som tok meg igjen i terrenget. Nedoverbakkene var mindre skumle enn i Raumertråkket så det gikk greit unna.
Hadde på meg lange cep-løpestrømper, mest fordi det var kjølig, og jeg ikke vil ha lang bukse på. Men syntes de var svært behagelig å sykle med. Krampa kom først da jeg skulle sykle oppover til parkeringsplassen etter at rittet var ferdig.

Rittet føltes mye lenger enn 45 kilometer, og særlig de siste 2 mila var veldig lange. Men jeg tok meg tid til å drikke denne gangen og det hjalp på innsatsen mot slutten.
Tett med løypeanvisere og Røde Kors-mannskap, og ivrige heiere siste mila gjorde en god jobb for mange tror jeg. Det er utrolig hvor mye ekstra krefter du klarer å hente opp når du blir oppmuntra til å trå til ekstra.
Syntes det gikk veldig bra totalt sett, selv om tiden og plasseringen  ikke ble allverdens å slå i bordet med.

Værmessig hadde rittet alt; Regn, hagl og sol.
Et flott ritt som med rette kan kalles terrengritt. Vakker Vestmark, veldig variert underlag, raske skifter mellom asfalt, terreng og grus, godt organisert og solid bevertning i mål.
En fin dag i skauen! Og denne gangen fikk jeg ikke gnagsår på skuldra etter sykkeltur i Vestmarka.

Raumertråkket - tråkk and trill

Jeg, en terrengsyklist? Og kan en langdistansløper raskt omskoleres til å bil terrengsyklist?
Vel, det var fristende å prøve, nå som jeg etter en kort prosess i vår besluttet å gi landeveissykling på båten.
At jeg kan sykle vet jeg, særlig bortover og oppover. Nedover derimot går det noe langsommere og frykten for å gå på trynet med store konsekvenser er mye større enn farta.
Men, hva med det såkalte terrenget? Uansett er det ikke naturlig å sykle over store steiner og røtter tenker jeg, så det hadde jeg ikke planer om å prøve meg på. Jeg har da vært på sykkeltur før og fått gnagsur på skuldra, så jeg skulle alltids klare å komme meg fram, selv om jeg måtte trille eller bære framkomstmiddelet.
Jeg valgte traseen på 64 km, Raumertråkket, fremfor den hele distansen på 84 (Raumerrittet), ettersom jeg var nybegynner i denne konkurranseformen.

Hva har man med seg på et sånt sykkelritt da? Slanger selvfølgelig. Men om jeg hadde punktert og måtte skifte slange kunne jeg like godt ha spasert til nærmeste servicestasjon. Jeg er ikke nede i 1 minutt på slangesskift ennå. Vi snakker vel nærmere 30.

Sykkelen klarte alle brasene uten uhell. Nishiki Bushwacker kjøpt i 2007 for kr 3.490 er av enkleste sort, men jeg er kjempefornøyd sykkelen (kjøpt hos Oslo sykkelverksted). Felgbremser, kun demping på forgaflene, og ca 13,5 kg tung.
Jeg så rundt meg på startstreken og konstaterte at det nok ikke var en sykkel for under kr 10.000 der, og for å si det slik, det er nok noen som tror at deres egen form stiger når de trer på seg en sånn sykkel. Også ut fra øvrig utstyr å dømme.
Jeg sykla med joggesko, og det er jeg glad for, for det ble mye av og på sykkelen i terrengdelene.
Alle dreiv og fikla med energibars og gud-vet-hva det måtte hete. Det er påtagelig hvor opptatt amatørkonkurransesyklister er av sånne ting,  ift løpere feks. Langdistansløpere kan jo fint klare noen mil med rosinboller og vanlig sjokolade. Jeg registrerer også når jeg er ute og sykler ellers at syklistene som trener drikker veldig ofte. Det gjør heller ikke løpere i samme monn.

Lå delvis i teten den første mila, på asfalten, men jeg var lite kjent i området og syntes det var ubekvemt. Inn i første skogsbilveiområde ble jeg imidlertid tatt igjen, og så ble det  mye "jo-jo-sykling ift de 3 første damene. De tok igjen meg nedover og jeg tok igjen dem oppover og bortover.
Da rittet avslutta med en lang vaskebrettbakke ned fra Hakkim mista jeg mye tid og plasseringer der, og for mye til at jeg fikk tatt det igjen da vi kom til asfalten på Nittedal.
Kom i mål som nr 5 og veldig fornøyd med mitt første terrengsykkelritt.
Hurra for generøs matservering i målområdet. Her var det gratis lapskaus med tyttebær, og pølser.  Men at de ikke solgte vanlig cola men cola light var da en uting. Alle vet at man trenger ekte sukker og fett etter en slik anstrengelse.

Det var en fryd  kjenne blodsmak i munnen, melkesyra som steig gjennom beina og pusten som peip om kapp med hjerterytmen.
Kondisen er intakt selv om løpinga måtte legges på hylla en stund. Det var kanskje den beste opplevelsen med hele rittet.

Men terrengsyklist? Tja...

Majestetisk portal langs Greveveien, strekket Snippen-Movatn

Vakkert i våren. Pinse på hytta.